Trådklokkemose
Encalypta procera
Trådklokkemose er én av to arter i slekta med karakteristiske trådformete grokorn på stengelen og i bladhjørnene. Den er også ofte fertil, noe som skiller den fra storklokkemose. Arten finnes spredt på berg og blokker i skoglandskapet og i lavere fjelltrakter.
- Innhold
- Kjennetegn
- Økologi
- Utbredelse
- Forvekslingsarter
Kjennetegn
Sporehus med lange røde peristomtenner og tydelig striert overflate.
Trådklokkemose er en av våre kraftigste klokkemoser og vokser i opp mot 5 cm høye tuer. Blad på sterile skudd er smalt tungeformede med butt spiss, mens de øvre bladene (hunnbladene) på fertile skudd har en lang hårspiss. Bladene har ei utydelig kantlist av langsmale celler i bladkantens nedre del. Sporehuset er smalt sylindrisk med striert overflate. Strieringen er tydelig vridd i tørke. Stilken er mørkerød og opp til 2 cm langt. Peristomet er velutviklet med to tannkranser. Peristomtennene er rødfarget og lange. Kalyptraen er langsmal, dekker hele sporehuset og er fint fliket ved basis. Sporene er små til klokkemose å være, 14–20 µm i diameter. Vegetativ spredning skjer ved hjelp av brune, stavformete grokorn som sitter løst i bladhjørnene. Det er bare trådklokkemose og storklokkemose E. streptocarpa som har slike grokorn i denne slekta.
Økologi
Arten er i likhet med de fleste andre klokkemoser nokså basekrevende, men ser ut til å foretrekke noe mer humusrik jord enn de fleste andre artene i slekta. Den vokser gjerne på klipper, berg eller blokker i fjellet, men finnes også i skoglandskapet, gjerne i tilknytning til bekkekløfter.
Utbredelse
Ganske vidt utbredt, men nokså uvanlig art med tyngdepunkt i fjellet og i fjellnære strøk. Vidt utbredt i nordområdene og særlig i arktiske strøk. Det finnes også én isolert forekomst i Antarktis.
-
- Lisens
- CC BY 3.0
- Opphav
- Kristian Hassel
- Utgiver
- NTNU Vitenskapsmuseet
- Last ned
- Rediger (Krever innlogging)
Vanlige blad er tungeforma uten hårspiss (t.v.), mens hunnblad (perichetalblad) har lang fargeløs hårspiss (t.h.).
