Klokkemoseslekta Encalypta Hedw.

Slekta kjennetegnes av de tungeformete bladene, som ofte virker ganske tykke fordi cellene er dekket av kraftige papiller, og de store heldekkende, klokkeformede kalyptraene (hettene). Alle artene i slekta, med unntak av fjellklokkemose Encalypta alpina har mer eller mindre tungeformede blader. Viktige bladkarakterer er hvorvidt bladspissen er utløpende eller ikke og om den i så fall er fargeløs eller pigmentert. Om bladkanten er tilbakebøyd eller ikke er også i enkelte tilfeller viktig for korrekt bestemmelse. I tillegg er det noe variasjon hva gjelder bladform. Uansett er bladkarakterene i seg selv sjelden nok til å bestemme mange av artene sikkert. De viktigste skillekarakterene mellom artene er knyttet til sporehus og kalyptra. De aller fleste artene i slekta er sambu og har nesten alltid sporofytter. Ganske ofte kan man finne sporofytter i flere stadier, noe som kan forenkle bestemmelsesarbeidet. Sporehusene er sylindriske med glatt eller striert overflate. Halvparten av artene har velutviklet, enkelt eller dobbelt peristom, mens resten av artene mangler peristom. Peristomtennene er hvite, rosa, oransje eller røde. Det er viktig å merke seg at fargen på peristomet ofte forandrer seg med alderen. Fargen er tydeligst med en gang lokket faller av, men blekner ofte etter hvert. I tillegg slites ofte peristomet gradvis bort, særlig om voksestedet er eksponert og utsatt for ytre påvirkning. Dette kan i visse tilfeller føre til at peristom nesten kan mangle selv om man står ovenfor en av artene som egentlig har velutviklet peristom. Om man ser nøye etter (med lupe) vil man allikevel oftest finne rester etter et peristom på i det minste noen av sporehusene. De karakteristiske hettene er typisk for alle artene i slekta, men forekomst av fliker ved basis, gjennomskinnelighet og form er viktige karakterer for artsbestemmelse. Videre er fargen på sporofyttens stilk (setaen) en viktig karakter. Også her vil fargen kunne mørkne etter hvert, noe som er særlig viktig å være klar over i forbindelsene med de artene som har gul stilk. Sporene varierer fra 9–82 µm i diameter, men de fleste artene har sporer som måler 25–50 µm i diameter. Det er bare hos et par arter at sporestørrelse alene kan brukes til artsbestemmelse. To av artene i slekta storklokkemose, E. streptocarpa og trådklokkemose E. porcera, formerer seg vegetativt ved hjelp av trådformede grokorn som sitter på stengelen og i bladhjørnene.

De fleste artene i slekta kan med litt øvelse bestemmes i felt med ei god lupe om man finner materiale med godt utviklete karakterer, men det vil i blant være behov for stereolupe og mikroskop for å komme fram til riktig art.    

Det finnes flere slekter med tungeformete blader og hyalin spiss. Både tustmoser Tortula og hårstjernemoser Syntrichia deler disse karakterene. Det er imidlertid bare klokkemosene som har den store heldekkende hetta over sporehuset.