2-2 Marint gjel

Marint gjel (MR–1). Kontinentalskråningen strekker seg langs hele norskekysten fra sør på Vestlandet til Nord-Troms og videre nordover til vestsiden av Spitsbergen og utgjør en egen, distinkt landskaps-hovedtype. Bunndypet faller fra 200–500 m på kontinentalsokkelen ned til 2 000–2 500 m på dyphavssletta (slettelandskap [1] dyphavsslette) utenfor kontinentalskråningen. I kontinentalskråningen finner ulike typer av massebevegelse og massestrømmer sted, som har stor betydning for havbunnstopografien. Flere steder skjærer store marine gjel (MR–1) (’canyoner’) gjennom kontinentalskråningen (Bilde 1–2). Disse er formet av store masseskred i kombinasjon med ras, mindre skred og slamstrømmer. Marine gjel (MR–1) er store og dype daler, ofte med bratte sider og raskanter. Nedenfor gjelet finnes  ofte ei stor vifte av skredmateriale. Marine gjel som tilfredsstiller størrelseskravet til arealenheter på landskapsnivået (utstrekning > 1 km²) utgjør en arealenhet av kontinentalskråningen [1] marint gjel.

Marint gjel (MR–1). Kontinentalskråningen utenfor Nord-Norge inneholder mange store marine gjel (MR–1) med vifter foran. Et av de mest typiske marine gjelene er Bleiksdjupet utenfor Andøya i Vesterålen (Andøy, Nordland), synlig på Bilde 1.