MT Marine vannmassetyper

Havet utgjør én sammenhengende vannforekomst, som på grunn av komplekse strømningsforhold imidlertid består av mer eller mindre adskilte vannstrømmer som kan karakteriseres ved sin geografiske utstrekning i tre dimensjoner (breddegrads-, lengdegrads- og dybdeutstrekning) og sine fysiske og kjemiske egenskaper (sirkulasjonsmønstre, temperatur- og salinitetsvariasjon). Vannstrømmene kjennetegnes ved forskjeller i artssammensetning og skiller seg på et skalanivå som er sammenliknbart variasjonen langs de bioklimatiske, regionale økoklinene på land. Vannmassene i havet er dynamiske i den forstand at de fysiske grensesonene mellom tilgrensende vannmasser ikke ligger fast.  Økoklinen marine vannmassetyper (MT) består av typer (’trinn’) som ikke lar seg ordne langs en enkelt gradient og som står dermed i en mellomstilling mellom en ordinær regional økoklin og asonal regional variasjon.

Marine vannmassetyper (MT) er relevant for beskrivelse av regional variasjon på alle naturtypenivåer fra livsmedium (natursystemdel) til landskap (se Artikkel 1: D5e og Artikkel 1: Fig. 61).

Variabeltype: N (naturlig trinndelt variasjon; økoklinal variasjon i vid forstand).

Variabelformel: FE6 (ikke-ordnet faktorvariabel med envalgsavkryssing; 6 trinn).

Marine vannmassetyper (MT) gjenspeiler en naturlig inndeling i vannmassetyper som er mer eller mindre klart fysisk adskilt og som ikke lar seg ordne langs en enkel gradient eller økoklin. Marine vannmassetyper (MT) er derfor en ikke ordnet, naturlig trinndelt, faktorvariabel (6 trinn). Siden ethvert punkt (i tre dimensjoner) til et gitt tidspunkt lar seg plassere til en og bare en vannmassetype, er marine vannmassetyper (MT) en ikke ordnet faktorvariabel med obligatorisk envalgsavkryssing (se Artikkel 1: F3).

Marine vannmassetyper (MT) har ett økoklinuttrykk som er relevant for alle de marine områdene som NiN omfatter. Seks vannmassetyper (trinn; Tabell 1) er skilt ut på grunnlag av data fra Havforskningsinstituttets programmer (se også Sætre 2004). Vannmassetypene ikke er naturlig ordnet langs en gradient, men skiller seg med hensyn til flere viktige egenskaper (Tabell 2).

Marine vannmassetyper (MT) har en horisontal utbredelse som passer med intensjonen i NiN om at regioninndelingen primært skal adressere 10 km lineær oppløsning, pikselstørrelse 4 km² og kartleggbarhet i målestokken 1:1 000 000 (Artikkel 1: E5b). På dypt vann kan flere vannmassetyper ligge lagvis over hverandre, liksom bioklimatiske soner på land utgjør høydebelter med ca. 300 meters utstrekning.

Skillet mellom marine vannmassetyper (MT) trinn Y1 grunt fjordvann og trinn Y2 kystvann gjenspeiler variasjon i salinitet [den lokale basisøkoklinen marin salinitet (SA)], mens skillet mellom trinn Y3 atlantisk vann, trinn Y4 arktisk intermediært vann og trinn Y5 norskehavsdypvann er relatert til dyp og dermed også til den lokale basisøkoklinen dybderelatert lyssvekking i vann (DL). Dybderelatert variasjon under kompensasjonsdypet [grensa mellom dybderelatert lyssvekking i vann (DL) trinn 3 eufotisk kortbølgesone og trinn 4 afotisk (mørk) sone] kommer tilfredsstillende til uttrykk gjennom inndelingen i marine vannmassetyper (MT) som kjennetegnes ved spesifikke fysiske, kjemiske og biologiske egenskaper, og geografisk utbredelse i tre dimensjoner. Marine vannmassetyper (MT) erstatter dyp som sådan som grunnlag for regional inndeling av saltvannssystemer på samme måte som bioklimatiske soner (BS) erstatter høyde over havet som grunnlag for regional inndeling på land.

Den regionale økoklinen marine økoregioner (MS) er (i utgangspunktet) bare definert for marine vannmassetyper (MT) trinn Y1 grunt fjordvann, trinn Y2 kystvann og trinn Y6 arktisk vann [se også Moy et al. (2003)]. For hver av de andre vannmassetypene fanges foreløpig ikke temperaturvariasjon (fra sør til nord) opp av noen annen regional økoklin.

’Vannmasse’ er et vel innarbeidet marinøkologisk begrep for ’stor havstrøm’ eller ’vannstrøm’ (jf. Sætre 2004).

Marine vannmassetyper (MT) kjennetegnes ved spesifikke fysiske og kjemiske egenskaper og utstrekning i tre dimensjoner (se Tabell 2).

Marine vannmassetyper (MT) trinn Y1 grunt fjordvann og trinn Y2 kystvann er begrenset til kystnære områder (Fig. 1), det vil først og fremst si områdene innenfor og nær grunnlinja (linja mellom de ytterste skjær og øyer langs kysten). Marine vannmassetyper (MT) trinn Y1 grunt fjordvann og trinn Y2 kystvann er definert på grunnlag av salinitet. Sirkulasjonsmønstrene gjør derfor at det finnes vertikal variasjon i vannmassetype i dype fjorder. Dette illustreres av vannmassefordelingen i Sognefjorden (som med sine 1 308 m er Norges dypeste fjord). Den faste hydrografiske målestasjonen Sognesjøen ligger nord for øya Hille (Eivindvik i Gulen, Sogn og Fjordane) der fjorden er ca. 400 m dyp, ca. 20 km innenfor fjordutløpet. Terskeldypet ved utløpet av Sognefjorden er 200 m. Vannmassefordelingen ved stasjonen Sognesjøen beskrives slik (http://data.nodc.no/stasjoner/dato.php?stid=5867&year=2008): ’Siden stasjonen ligger i skjæringen mellom fjorden og Nordsjøen, influeres den både av fjordvann i de øverste vannlagene, kystvann dypere ned og atlantisk vann i de dypere lagene. De øvre vannlagene på denne stasjonen varierer endel gjennom sesongen og fra år til år [det er typisk for marine vannmassetyper (MT) trinn Y1 grunt fjordvann]. Sesongvariasjonene henger sammen med oppvarming av vannmassene gjennom sommeren og varierende ferskvannsavrenning og nedbør. Typisk vil overflatetemperaturen være lav om vinteren (~5 ºC) og høy om sommeren/høsten (~18 ºC).Saltholdigheten varierer motsatt, med høyeste verdier om vinteren og ferskere om sommeren. Under ca. 150 meters dyp er vannmassene av atlantisk opprinnelse og varierer forholdsvis lite. Året rundt er temperaturen her omkring 7 ºC og saltholdigheten rundt 35.’ Vannet på store dyp i de største norske fjordene tilhører derfor marine vannmassetyper (MT) trinn Y3 atlantisk vann.

I de store havområdene, utenfor kontinentalsokkelen (Fig. 2), for eksempel ved Færøyene, ligger marine vannmassetyper (MT) trinn Y3 atlantisk vann, trinn Y4 arktisk intermediært dypvann og trinn 5 norskehavsdypvann lagvis, skilt av mer eller mindre skarpe temperatursprangsjikt (termokliner) (Fig. 3).

Grensa mellom marine vannmassetyper (MT) trinn Y1 grunt fjordvann og trinn Y2 kystvann er noe omdiskutert. Det er tradisjon i Norge for å trekke grensa mellom ’fjordvann’ og ’kystvann’ ved grensa brakkvann (< 24 ppt) og saltvann slik disse begrepene oftest har blitt definert i Norge (Moy et al. 2003). Moy et al. (2003) framholder imidlertid at det ikke finnes gode grunner for å velge denne grensa framfor grenseverdien 18 ppt som i økende grad benyttes internasjonalt og som derfor er valgt i NiN versjon 1 mellom marin salinitet (SA) trinn 3 brakt (mesohalint) vann og trinn 4 salt med redusert saltinnhold (polyhalint). Moy et al. (2003) bruker derfor trinn langs marin salinitet (SA) fra trinn 2 brakt med lavt saltinnhold til trinn 5 normalsalt, inkludert grensa mellom mesohalint og polyhalint vann ved 18 ppt [se beskrivelsen av økoklinen marin salinitet (SA)] til å dele kystvann i fire typer på grunnlag av salinitet. Det er derfor behov for å drøfte hvorvidt trinn marine vannmassetyper (MS) trinn Y1 grunt fjordvann i det hele tatt bør skilles fra trinn Y2 kystvann som egen vannmassetype, eller om variasjonen i marin salinitet (SA) heller bør ses på som en egenskap ved en breiere definert kystvann-kategori, slik som i EUs vannrammedirektiv og slik Moy et al. (2003) legger opp til. I NiN versjon 1 er skillet mellom marine vannmassetyper (MS) trinn Y1 grunt fjordvann og trinn Y2 kystvann opprettholdt, men grensa mellom de to vannmassetypene trekkes ved 18 ppt salinitet i henhold til den internasjonale trinndelingen av salinitetsøkoklinen.