Torvmarksformer

Landformgruppa torvmarksformer (TM) omfatter all torvmark (inkludert torvmark med kildevannspåvirkning), men ikke all våtmark, og er dermed noe snevrere avgrenset enn landskapsdel-hovedtypen våtmarksmassiv, som også omfatter våtmarker uten torvproduksjon. Arealenheter av våtmarksmassiv utgjør naturlige hydromorfologiske enheter der de ulike delene er gjensidig avhengig av hverandre for opprettholdelse av et grunnvannsspeil og for funksjon som våtmarkssystem. Grunntyper av våtmarksmassiv er definert på grunnlag av hydromorfologiske forskjeller som gir seg utslag i forskjeller i artssammensetning. Innenfor mange av disse grunntypene finnes imidlertid torvmarksformer som er distinkt forskjellige med hensyn til hydromorfologi (fordeling av overflatestrukturer etc.). Inndelingen av landformgruppa torvmarksformer (TM) i 17 landformenheter er i hovedsak en finere oppdeling av våtmarksmassiv-grunntypene på reint hydromorfologisk grunnlag. De fleste landformenhetene innen gruppa torvmarksformer (TM) kjennetegnes ved et karakteristisk, klimatisk betinget utbredelsesmønster.

Landformenhetene i landformgruppa torvmarksformer (TM) korresponderer eksakt med grunntyper innenfor landskapsdel-hovedtypen våtmarksmassiv, eller representerer en videre oppdeling av disse på reint hydromorfologisk grunnlag. Forekomst av torvmarksformer (TM) er en viktig tilleggsegenskap ved arealenheter av torvmarksformer (TM) (på landskapsdel-nivået).

Variabeltype: SA (sammensatt variabel som består av 17 enkeltvariabler; alle kvantifisert som trinndelte andelsvariabler).

Variabelformel: 17A7 (andelsvariabler for arealandel med forekomst av sammensatte landformenheter med avkryssingsterskel 0, det vil si at verdi = 1 indikerer forekomst av landformenheten uansett hvor lav arealendelen er).

Definisjoner av de 17 landformenhetene som inngår i landformgruppa torvmarksformer (TM) er gitt i Tabell 1. Fig. 1 viser fordelingen av overflatestrukturer på noen av de mest karakteristiske landformenhetene i denne gruppa, og Bilde 1–27 viser eksempler på de 17 landformenhetene.

Dannelse av myr som landform er en kompleks prosess som er drøftet i Artikkel 20 og Artikkel 29: C8. Det finnes en omfattende litteratur om emnet. Denne har dels en vegetasjonsøkologisk, dels en mer utpreget geomorfologisk innfallsvinkel.

Inndelingen i landformenheter i NiN versjon 1 følger i hovedtrekk Fremstad & Moen (2001) og Moen (2002, 2006), som representerer en videreutvikling av inndelinger hos Moen (1973). En fyldigere begrunnelse for inndelingen kan finnes i disse arbeidene. Knapphet på tid er årsaken til at dokumentasonen av NiN versjon 1.0 mangler en utfyllende beskrivelse av de hydromorfologiske myrtypene [landformenheter i landformgruppa torvmarksformer (TM)], deres dannelseshistorie og utbredelse, i Norge og i en internasjonal sammenheng. Det finnes imidlertid en rekke slike oversikter, for eksempel Rydin & Jeglum (2006) på verdensbasis, og Sjörs (1983) og Ruuhijärvi (1983) for henholdsvis Sverige og Finland (med relevans også for Norge). R. Økland (1989a) drøfter utbredelsesmønstre for sørøstnorske myrtyper (torvmarksformer) i forhold til variasjon i klimatiske faktorer. Med unntak for palser, som inngår i palsmyr (TM–15) (se nedenfor), vises til disse kildene for ytterligere informasjon.

Det knytter seg særlig interesse til palsmyr (Bilde 22–24), som er betinget av sterk frostvirkning og som nå ser ut til å være i kraftig tilbakegang på grunn av at klimaet har blitt mildere. Frost har i prinsippet samme virkning på torvmark som på mineraljord (se Artikkel 16). Når vannet fryser til is, utvider den vannmettete torva seg og overflata hever seg litt. Samtidig trekkes vann som fortsatt ikke har frosset til is mot frostgrensen og forsterker hevingen. Hvis frosten går dypt nok til at iskjernen overlever sommeren, fortsetter frosthevingsprosessen og forsterker seg. Etter hvert mister torvmarka på toppen av den hevete torvmarksoverflata den direkte kontakten med grunnvannet, blir tørrere, og artssammensetningen endrer seg. Den tørrere torva isolerer bedre mot oppvarming og smelting enn fuktig torv. Dette forsterker prosessen ytterligere. Til sist er det dannet en pals, en stor torvmarkshaug med stor iskjerne som ikke smelter ned om sommeren. Lite snø om vinteren favoriserer palsdannelse fordi frosten trenger dypere ned i torva når det ikke finnes noe tjukt isolerende snødekke. Nedbørfattige somre favoriserer også palsdannelse fordi torva over iskjernen er tørr i lengre perioder og derfor isolerer bedre mot oppvarming og smelting.

Landformenheten polygonmyr (TM–16), som korresponderer med landskapsdel-typen våtmarksmassiv [2] polygonmyr, er på grensa til ikke å tilfredsstille definisjonen av torvmark. Polygonmyr er likevel inkludert som landformenhet i landformgruppa torvmarksformer (TM) fordi den er en karakteristisk landform i arktiske områder med så sterkt relasjon til egentlige torvmarker at den synes å høre naturlig hjemme blant disse [trolig er det også en sterk relasjon mellom polygonmyr (TM–16) og forekomst av fin-skala landformenheten iskilepolygon (FP–6)].

I Artikkel 20 listes tre hovedbetingelser for torvdannelse:

1. Vanntilgang sterk nok til å betinge forekomst av torvdannende vegetasjon, primært ved sterk og permanent grunnvannstilførsel.
2. Tilstrekkelig høy produksjon av organisk materiale.
3. Lokale miljøforhold (ofte i kombinasjon med regionale miljøforhold) som hindrer nedbrytning av organisk materiale, og som gjør at tapet av organisk materiale på grunn av nedbrytning er lavere enn produksjonen, over lang tid.

I et kaldt klima er det umulig å oppfylle betingelse 2. Torvmark finnes derfor bare unntaksvis i den mellomalpine bioklimatiske sonen, i den mellomarktiske tundrasonen i de arktiske områdene, og i kjøligere bioklimatiske soner [bioklimatiske soner: boreale og alpine områder (BS–A) fra trinn A6 mellomalpin sone (MA) og bioklimatiske soner: arktiske områder (BS–B) fra trinn B3 mellomarktisk tundrasone (MATZ)]. Ingen steder på det norske fastlandet er klimaet for tørt for torvdannelse, men i de mest kontinentale områdene på det norske fastlandet [bioklimatisk seksjon (BH) trinn 5 svakt kontinental seksjon] er imidlertid sterk grunnvannstilførsel en forutsetning for utvikling av torvmark.

Nedbøroverskuddet (forskjellen mellom nedbør og fordampning fra markoverflata), som er en viktig faktor for torvdannelse (jf. betingelse 1), øker med økende klimatisk fuktighet (humiditet), det vil si mot mer oseaniske bioklimatiske seksjoner (BH) og kjøligere bioklimatiske soner (BS). Under ellers like topografiske forhold fører økt nedbøroverskudd til at markfuktingen, og dermed tendensen til forsumping og torvdannelse, øker. Mange av de hydromorfologiske myrtypene [landformenhetene i torvmarksformer (TM)] har en utbredelsesgrense mot aride (kontinentale) områder. Terrengdekkende myr (Bilde 6) er begrenset til de mest nedbørrike (humide) områdene i Norge, og forekommer særlig i midtfjordsregionen (2–10 mil fra den ytterste kystlinja, avhengig av topografien) litt opp fra havnivået (150–500 m), fra Rogaland til Troms. Blant høymyrtypene er kanthøymyr (TM–4) (Bilde 4) og atlantisk høymyr (TM–5) (Bilde 5) også knyttet til osaniske områder. Platåhøymyr (TM–3) (Bilde 3) finnes i lavlandet [på Østlandet knyttet til boreonemoral bioklimatisk sone; R. Økland (1989a)], konsentrisk høymyr (TM–1) og eksentrisk høymyr (TM–2) (Bilde 1–2) finnes først og fremst i sørboreal sone, konsentrisk høymyr (TM–1) finnes først og fremst på Østlandet,  eksentrisk høymyr også i Midt-Norge. Myrstrukturene (tuestrenger og høljer) på høymyrene blir skarpere avsatt og tydeligere orientert på tvers av myras dreneringsretning med økende høyde over havet, kanskje fordi frostvirkningen (som spiller en rolle for utviklingen av tuer) blir sterkere.

Blant jordvannsdominerte myrtyper finnes gjenvoksningsmyr (TM–9) (Bilde 11), flatmyr (TM–10) (Bilde 12) og flommyr (TM–14) (Bilde 20–21) overalt hvor de lokale forholdene ligger til rette for myrdannelse. Øyblandingsmyr (TM–7) (Bilde 7–8) har heller ingen distinkt utbredelse. Myrdannelse i hellende terreng krever et stabilt, høyt grunnvannsspeil og er dermed begrenset av klimatisk humiditet. I lavlandet Østafjells mangler gjennomstrømmingsmyr (TM–11) (Bilde 13) og bakkemyr (TM–12) (Bilde 14–18) i boreonemoral sone i overgangsseksjonen [bioklimatiske seksjoner (BH) trinn 4 overgangsseksjon (OC)]. Bakkemyrenes maksimale helning og arealandel innenfor terreng der myrdannelse er mulig, øker når klimaet blir mer humid. I bioklimatiske seksjoner (BH) trinn 2 klart oseanisk bioklimatisk seksjon (O2) og trinn 1 sterkt oseanisk bioklimatisk seksjon (O3) forekommer bratte bakkemyrer (helning > 15 º) helt ned til havets nivå. Mot kjøligere bioklimatiske soner (oppover mot, og over, skoggrensa) forekommer bratte bakkemyrer også i mindre humid klima. Bakkemyr (TM–12) har sin største arealdekning i nordboreal og lavalpin bioklimatisk sone.

Forekomst av strukturer (bløte flarker som alternerer med tørrere strenger) i bakkemyr (TM–12) øker også med økende høyde over havet, men liksom andre landformer som influeres av frostprosesser, er strengmyr (TM–13) (Bilde 19) først og fremst konsentrert til bioklimatiske seksjoner (BH) trinn 3 svakt oseanisk seksjon (O1) og trinn 4 overgangsseksjon (OC) i mellomboreal og nordboreal sone [bioklimatiske soner: boreale og alpine områder (BS–A) trinn 3 mellomboreal sone (MB) og trinn 4 nordboreal sone (NB). Strengblandingsmyr (TM–8) (Bilde 9–10) har en liknende utbredelse som strengmyr (TM–13), men mer begrenset til kontinentale og høyereliggende områder.

Palsmyr (TM–15) (Bilde 22–24) er vanlig i Finnmark, men forekommer også andre steder med tørt og kjølig klima. Hver enkelt pals er vanligvis 1–2 m høy, men kan bli så høy som 5–6 m. På Dovre finnes enkeltforekomster av palser på myrer ned til ca 1000 m o.h., hovedsakelig på grunn av at lite nedbør og streng vinterkulde fremmer palsdannelse. Nå smelter imidlertid palsene ned på grunn av det varmere klimaet (lokalt sannsynligvis også på grunn av økte nedbørmengder).

Polygonmyr (TM–16) (Bilde 25) er en mellomarktisk våtmarkstype som bare finnes på Svalbard (blant annet ved Longyearbyen) der den er meget sjelden. Trolig er den koblet til forekomst av landformenheten iskilepolygon (FP–6), men det er behov for mer kunnskap om denne myrtypen.

Djupkilde (TM–17) (Bilde 26–27) forekommer i tilknytning til kilder der forholdene ligger til rette for torvdannelse [se Artikkel 13, Artikkel 21 og beskrivelsen av den lokale basisøkoklinen kildevannspåvirkning (KI)].