Ferdsel med tunge kjøretøy

Spor etter tunge, terrenggående (først og fremst motoriserte) kjøretøy er en viktig kilde til fysisk forstyrrelse i fastmarkssystemer og våtmarkssystemer. Ferdsel med tunge kjøretøy i utmark skjer som ledd i militær øvingsaktivitet og hogst, men også annen ferdsel i utmark, i næringsøyemed og til fritidsformål, etterlater kjørespor. Det er betydelig variasjon mellom natursystemer med hensyn til sårbarhet for fysisk forstyrrelse fra ferdsel med tunge kjøretøy (FK). Vannmetningen av marka [vannmetning: vannmetning av marka (VM–A)] er sannsynligvis den viktigste enkeltfaktoren som bestemmer markas sårbarhet for fysisk forstyrrelse. Effekten av ferdsel er vanligvis mye mindre på frossen mark enn på ufrossen mark, og påvirkes av værforhold og årstid. Andre viktige faktorer for sårbarheten for forstyrrelse er markegenskaper som kornstørrelse (KO) og jorddybde.

Ferdsel med tunge kjøretøy (FK) er relevant på naturtypenivåene natursystem (både våtmarkssystemer og fastmarkssystemer) og livsmedium. Tilstandsøkoklinen er også nyttig for å karakterisere områder definert på grunnlag av andre kriterier enn naturtype, for eksempel militære øvingsfelter med utstrekning som svarer til landskapsdel-nivået i NiN.

Variabeltype: Ø1 (økoklinal variasjon trinndelt på grunnlag av kontinuerlig variasjon, langs en kompleks miljøgradient eller på grunnlag av variasjon langs en kontinuerlig artssammensetningsgradient med eller uten klar relasjon til miljøvariasjon).

Variabelformel: OE4 (ordnet faktorvariabel med envalgsavkryssing; 4 trinn). Faktorvariabelen er basert på skalaen A2b for inndeling av andelsvariabler (se Artikkel 1: F1 punkt A3 og Artikkel 1: Fig. 62).

Ferdsel med tunge kjøretøy (FK) har ett økoklinuttrykk og deles i fire trinn (Tabell 1) på grunnlag av registrerbart omfang av fysiske spor (kjørespor) etter ferdsel med tunge, terrenggående (først og fremst motoriserte) kjøretøy. Ved bruk på livsmedium-nivået er bare to trinn relevante.

De enkelte kjøretøysporene opptrer som linjeelementer i naturen, med bredde 0,25–5(–10) m og lengde opp til flere kilometer. Relevant skala er 10^–1–10⁴ m.

Ferdsel med tunge kjøretøy (FK) er sterkt relatert til slitasje og slitasjebetinget erosjon (SE) og det er mulig å se på de to som én og samme tilstandsøkoklin. Ferdsel med tunge kjøretøy (FK) og slitasje og slitasjebetinget erosjon (SE) forårsakes imidlertid av to distinkt forskjellige påvirkningsfaktorer; ferdsel med tunge kjøretøy (FK) skyldes ferdsel med tunge, motoriserte kjøretøy og slitasje og slitasjebetinget erosjon (SE) er resultatet av tråkk og annen lettere bruk. Disse påvirkningene representerer forstyrrelser med svært ulik intensitet [grad og frekvens (severity og recurrence; se Artikkel 1: D3c)] og med ulike effekter på miljøforhold og artssammensetning. Ett enkelttilfelle av ferdsel med tunge kjøretøy (FK) i et militært øvingsfelt eller av kjøring med en stor skogsmaskin på ufrossen mark kan resultere i hjulspor som står att som djupe grøfter i marka i tiår, mens slitasje og slitasjebetinget erosjon (SE) typisk resulterer i at vegetasjonen slites bort og jorda komprimeres eller eroderes vekk (som for eksempel på ei populær sandstrand).

Begrepet ’kjøretøy’ omfatter alle ikke-levende transportmidler. Begrepet ’tungt kjøretøy’ omfatter motoriserte kjøretøy som er tunge nok til å lage fysiske spor (fordypninger i marka) med varighet minst 6 år. Tilstandsøkoklinen ferdsel med tunge kjøretøy (FK) adresserer tilstandsvariasjon som er forårsaket av ferdsel med tungt kjøretøy i naturtyper som ikke omfattes av konstruert fastmark [grunntypegruppe] D transportutbyggingsområder (grunntypene [9] vegbane med fast dekke, [10] vegkant, [11] jernbane, [12] flyplass og [13] havn). Begrepet ’kjørespor’ nyttes om den fysiske effekten av ferdsel med tunge kjøretøy.

Fordi kjørespor forekommer som linjeelementer i naturen, er tettheten av kjørespor innenfor en arealenhet (for eksempel andelen gridruter med standard størrelse som inneholder kjørespor) et egnet uttrykk for omfanget av ferdsel med tunge kjøretøy (FK) på natursystem-nivået.

Trinndeling av ferdsel med tunge kjøretøy (FK) forutsetter en standard registreringsmetodikk for kjørespor. Kjørespor i militære øvingsfelter er sannsynligvis, kanskje sammen med kjørespor etter store skogsmaskiner, viktigste årsak til variasjon langs ferdsel med tunge kjøretøy (FK). Framlegget til standard registreringsmetodikk i NiN versjon 1 bygger på en metode som er brukt ved kartlegging av kjøresportetthet i fire militære øvingsområder i Troms (Bakkestuen et al. 2005). Fig. 1 viser tettheten av kjørespor i øvingsområdene, registrert på to ulike romlige skalaer; som forekomst/fravær i ruter á 100 m² og oppsummert som frekvens i ruter på 1 ha (10 000 m²), angitt ved tilhørighet til seks frekvensklasser (0, 1–20, 20–40, 40–60, 60–80 og 80–100 %). Dersom midtpunktet i hver frekvensklasse brukes som estimat for antallet 100-m² ruter (i hver hektarrute) som inneholder kjørespor, blir den totale andelen av 100-m² ruter med kjørespor i hvert av de fire øvingsområdene (øvre venstre, øvre høyre, nedre venstre og nedre høyre i Fig. 1) henholdsvis 13, 17, 20 og 32 %. Andelen av hektarruter med kjørespor kan leses direkte ut av figuren (ved opptelling av grønne ruter), og er 73, 73, 72 og 86 %. Fig. 1 viser at 100 m² er en hensiktsmessig standard registreringsenhet som fanger opp variasjon over hele spekteret av kjøresportetthet (i hektarrutene) og er egnet for kvantifisering av spor etter ferdsel med tunge kjøretøy (FK) i arealenheter på natursystem-nivået (eller mosaikker av natursystem-typer der enkeltelementene i mosaikken er mindre enn 100 m²) og i mindre områder som er avgrenset på annen måte, for eksempel små militære øvingsfelt. For registreringer på grovere skala [for eksempel større militære øvingsfelt, svarende til naturtypenivået landskapsdel med hensyn til romlig utstrekning; ferdsel med tunge kjøretøy (FK) er ikke inkludert i beskrivelsessystemet for noen hovedtype på landskapsdel-nivået] er sannsynligvis ruter på 100 m² uhensiktsmessig små. Ikke engang områder med lokalt svært høy kjøresportetthet, som for eksempel området nederst til høyre i Fig. 1, tilhører, når trinndefinisjonene i Tabell 1 blir lagt til grunn, ferdsel med tunge kjøretøy (FK) trinn 4 stort omfang av spor etter ferdsel med tunge kjøretøy. Ruter på 10 000 m² er for store; de skiller for dårlig mellom områdene. Framlegget til standard metodikk for registrering av kjøresportetthet [tilstandsøkoklinen ferdsel med tunge kjøretøy (FK)] i NiN versjon 1 legger derfor til grunn en standard gridstørrelse på 100 m² ved registreringer på natursystem-naturtypenivået (og i små områder, < 0,1 km², som er definert på grunnlag av andre kriterier enn naturtype) og 1 000 m² for registreringer i områder større enn 0,1 km² (landskapsdel-skala).

Tabell 1 oppsummerer framlegget til trinndeling av ferdsel med tunge kjøretøy (FK) på grunnlag av andelsvariabelen A2b (Artikkel 1: F1 punkt A3). På livsmedium-nivået oppfattes hele livsmediet som ei gridrute, og trinn 3 moderat omfang av spor etter ferdsel med tunge kjøretøy og trinn 4 stort omfang av spor etter ferdsel med tunge kjøretøy er ikke relevante. Trinn 2 vil da bli betegnet ’spor etter ferdsel med tunge kjøretøy’.

Omfanget av effekter av ferdsel med tunge kjøretøy (FK) kartlegges som ledd i Forsvarets overvåkingssystem for biologisk mangfold (FOB).