1. Natur i Norge
  2. Eldre versjon
  3. Variasjon
  4. Tilstandsøkoklin

Miljøgifter og annen forurensning

Publisert Sist endret

Menneskers aktiviteter medfører utslipp av en rekke ulike kjemiske stoffer til naturen. De fleste av disse utslippene er små eller har liten betydning for miljø eller artssammensetning, men noen kan ha gjennomgripende virkninger på organismer. Tilstandsvariabelen miljøgifter og annen forurensning fanger opp virkninger av kjemiske stoffer som har en merkbar effekt på artssammensetningen i naturen, når de slippes ut i tilstrekkelig mengde eller i høye nok konsentrasjoner.

Kort om økoklinen

Menneskers aktiviteter medfører tilsiktete eller utilsiktete utslipp av en rekke naturfremmede kjemiske stoffer til naturen. De fleste av disse utslippene er små og uten betydning for miljø eller artssammensetning, men noen kan ha sterk effekt på organismer. Tilstandsvariabelen miljøgifter og annen forurensning (MG) fanger opp virkninger av kjemiske stoffer som, når de slippes ut i tilstrekkelig mengde eller høy nok konsentrasjon, har en merkbar og langvarig effekt på artssammensetningen.

Naturtypenivåer der økoklinen inngår i beskrivelsessystemet

Miljøgifter og annen forurensning (MG) er relevant for naturtypenivåene landskapsdel, natursystem og livsmedium.

Variabeltype

Variabeltype: SO (sammensatt variabel som består av 6 kontinuerlige, trinndelte enkeltvariabler uten obligatorisk avkryssing for ett trinn).

Variabelformel: 6Oe2 (seks ordnete faktorvariabler med ikke-obligatorisk avkryssing for ett av to trinn)

Enkeltvariabler

Definisjoner av de seks enkeltvariablene som utgjør den sammensatte tilstandsøkoklinen miljøgifter og annen forurensning (MG) er gitt i Tabell 1.

Avgrensningen av biocider (MG–1) i forhold til andre organiske miljøgifter følger EUs biociddirektiv (98/8/EC), som omfatter 23 produkttyper fordelt på fire hovedgrupper (desinfeksjonsmidler og alminnelige biocidprodukter; konserveringsmidler; skadedyrbekjempningsmidler; andre biocidprodukter). Eksempler på biocider som omfattes av direktivet er treimpregneringsmidler, insektmidler og bunnstoff til båter. Lokale (direkte) effekter av plantevernmiddelbruk (biocider eller pesticider som nyttes i landbruksproduksjonen), som ikke omfattes av biociddirektivet, blir i NiN versjon 1 inkludert i den sammensatte tilstandsøkoklinen aktuell bruksform (BF) som enkeltvariabelen sprøyting med pesticider (BF–5).

Uorganiske miljøgifter (MG–2) omfatter en lang rekke tungmetaller, som for eksempel kvikksølv, bly, kadmium, krom, arsen og kobber. Også fluor (i form av fluorid F–) inngår i uorganiske miljøgifter (MG–2).

Organiske miljøgifter (MG–3) omfatter andre organiske stoffer med giftvirkning på organismene enn de som inngår i biocider (MG–1), plantevernmidler [sprøyting med pesticider (BF–5)] eller oljesøl (MG–4). Til organiske miljøgifter (MG–3) hører først og fremst kjemiske stoffer som nyttes i industriell produksjon, med utilsiktet negativ virkning på miljøet når de slippes ut. Et typisk eksempel er bromerte flammehemmere (http://www.sft.no/tema___3337.aspx), en gruppe på omkring 70 ulike organiske stoffer som inneholder brom og som nyttes for å redusere brennbarhet, først og fremst i elektriske og elektroniske produkter. Andre eksempler er ftalater (mykgjørere i plast), PCB (polyklorerte bifenyler, som har vært benyttet som tilsetningsstoff i en rekke produkter, som for eksempel betong, fugemasse og isolerglass og som kommer ut i naturen ved lekkasje eller avhending) og polyfluorerte organiske forbindelser (PFCer) som brukes som belegg i kokekar (teflon) og på vannavstøtende tekstiler.

Oljesøl (MG–4) og radioaktiv forurensning (MG–5) er utskilt som egne enkeltvariabler under miljøgifter og annen forurensning (MG) fordi disse representerer forurensningssituasjoner med vel definert årsak, geografisk utbredelse og effekt på miljø og artssammensetning, og fordi sannsynligheten for gjentatte forurensningsepisoder ikke er ubetydelig.

Annen forurensning (MG–6) omfatter miljøgifter som ikke passer med beskrivelsene av de spesifikke enkeltfaktorene som ligger til grunn for de fem andre enkeltvariablene.

Hver av de seks enkeltvariablene skal registreres (avkrysses) når det foreligger en signifikant effekt på artssammensetningen, med forventet varighet i minst 6 år og som angår minst 1/8 av det arealet som skal karakteriseres. Trinndelingen av enkeltvariablene tar utgangspunkt i sjutrinnsskalaen for standardisert trinndeling av tilstandsøkokliner (på grunnlag av grad av endring i artssammensetningen sammenliknet med referansetilstander; Artikkel 1: D3g), som er forenklet til en tretrinnsskala hvorav det laveste trinnet (samletrinnet 1+2 på standardskalaen) blir overflødig når enkeltvariablene skal ha ikke obligatorisk avkryssing (se Tabell 2 for detaljer).

Relevant skala

Miljøgifter og annen forurensning (MG) kan gi effekter på alle skalaer fra få m (lokalisert anvendelse av biocider) til organiske miljøgifter (som for eksempel bromerte flammehemmere, som spres med luftstrømmer over store deler av kloden). Relevant skala for miljøgifter og annen forurensning (MG) er derfor (100,5–)102–107 m.

Relasjon til andre økokliner

Miljøgifter og annen forurensning (MG) er en samlevariabel for effekter av utslipp til naturen som resultat av menneskeaktivitet, som fanger opp effekter av andre kjemiske stoffer enn dem som anses å være alle viktigst og som har direkte effekter på ressurstilgang [eutrofieringstilstand (EU), forsuringstilstand (SU) og/eller klimaendring (KL)]. I motsetning til eutrofieringstilstand (EU), til dels også klimaendring (KL), har enkeltfaktorene som utgjør miljøgifter og annen forurensning (MG) gjennomgående negativ effekt på organismene.

Drøfting av, og kommentarer til, sentrale begreper

Begrepet ’miljøgift’ blir brukt i overensstemmelse med Ødegaard et al. (2005) i en vid betydning som omfatter kjemiske stoffer med giftvirkning på alle eller utvalgte organismer. Statens Forurensningstilsyn (SFT) bruker i sin nettpresentasjon ’miljøgift’ som begrep for et utvalg av kjemikalier som slippes ut i naturen (blant annet fenoler; se http://www.sft.no/tema___10794.aspx). Øvrige begreper for enkeltvariabler er brukt i overensstemmelse med Ødegaard et al. (2005) og tilsvarer begrepene som SFT bruker.

Karakterisering av trinnene

Grensa mellom de to trinnene som hver av enkeltvariablene som utgjør miljøgifter og annen forurensning (MG) deles inn i, er definert ved sammenlikning mellom aktuell artssammensetning og artssammensetningen ved referansetilstandene (nulltilstanden og en ekstremtilstand karakterisert av mangel på liv). Nulltilstanden vil (naturligvis) være naturtype-spesifikk, og eksakt måling (beregning) av artssammensetningsforskjeller vil, som for andre tilstandsvariabler som skal trinndeles på grunnlag av endring i artssammensetning, være umulig uten innsamling og tilrettelegging av et omfattende empirisk datamateriale. Den forenklete totrinnsskalaen som skal benyttes for miljøgifter og annen forurensning (MG) er tilrettelagt for ekspertvurdering (se Artikkel 1: D3g).

Sammenlikning av trinndeling i NiN med trinndeling i andre arbeider

Det foreligger ingen tilsvarende trinndeling av miljøgifteffekter. I de fleste relevante overvåkingsaktiviteter, måles effekten på en kvantitativ skala.

Drøfting av andre temaer med relevans for økoklinen

Omfanget av effekter av miljøgifter og annen forurensning i Norge

Kunnskapen om effekter av miljøgifter og andre forurensninger på naturen har økt sterkt fra problemet ble oppdaget på 1960-tallet og fram til i dag. Miljøgifter er kjemiske stoffer som enten er syntetiske og derfor ikke forekommer naturlig, eller naturlig forekommende stoffer som slippes ut i sterkt oppkonsentrert form. Nesten uten unntak har kjemiske stoffer som fanges opp av tilstandsøkoklinen miljøgifter og annen forurensning (MG) direkte negativ effekt på alle organismer. Miljøgifter kan imidlertid virke på organismene på mange ulike måter. Fordi mange miljøgifter ikke forekommer naturlig, finnes heller ikke effektive prosesser for å bryte dem ned. Derfor akkumuleres de i organismene, sterkere og sterkere desto høyere opp i næringskjedene man kommer. Akkumulerte miljøgifter kan gi store utslag for dyr som lever av dyr, mens de (i de mengdene de forekommer i norsk natur) ikke har noen effekt på planter og dyr på lavere trofiske nivåer (planteetere). Et typiske forekomstmønster for ’klassiske’ miljøgifter er utviklingen for biocider (MG–1), andre organiske miljøgifter [organiske miljøgifter (MG–3)] og tungmetaller [uorganiske miljøgifter (MG–2)] i rovfugl. Fra Norge finnes svært gode dataserier for en rekke miljøgifter i fugl som går helt tilbake til 2. verdenskrig. Nygård et al. (2006) viser at innholdet av tungmetaller og ’gamle biocider’, som for eksempel DDT, i rovfuglegg har avtatt med økende tid siden disse stoffene ble tatt ut av bruk (DDT) eller siden tiltak ble satt i verk for å redusere utslippene av dem (tungmetaller). Resultatet er forbedret helsetilstand og positiv populasjonsutvikling for en lang rekke arter, som vist av utviklingen av eggskalltykkelse hos dvergfalk (Fig. 1).

Et annet eksempel på utviklingen i miljøgifttilførsel er utviklingen av blynedfall, som blir overvåket i Norge ved systematisk innsamling av prøver av etasjemose (Hylocomium splendens). Etasjemosen er vanlig over hele landet. Liksom de fleste andre mosearter, tar etasjemosen opp mesteparten av vannet og næringsstoffene den trenger direkte fra lufta. Derfor er etasjemosen godt egnet som monitor for lufttilførste miljøgifter. Steinnes et al. (2007) rapporterer resultatene av den sjette landsomfattende kartleggingen med denne metodikken i Norge, basert på feltarbeid foretatt i 2005. Den regionale fordelingen av blykonsentrasjoner i etasjemose har stort sett fulgt samme mønster helt siden metoden første gang ble benyttet, i 1977. Dette mønsteret er svært likt det regionale mønsteret for tilførsel av ’sur nedbør’ [se forsuringstilstand (SU)]; de høyeste tungmetallkonsentrasjonene blir målt på Sørlandet (Fig. 2). Blykonsentrasjonen i mose, ikke minst mose fra Sørlandet, har imidlertid avtatt sterkt og er nå under 10 % av hva den var i 1977 (Fig. 3). Utviklingen for andre tungmetaller likner på utviklingen for bly (Steinnes et al. 2007). Også utslipp fra lokale norske kilder (smelteverk etc.) har avtatt, men de russiske smelteverkene på Kola forårsaker fortsatt betydelige nedfall i Øst-Finnmark (Fig. 2).

Samtidig som utslippene av ’gamle’ miljøgifter som for eksempel DDT og tungmetaller har blitt sterkt redusert, har nye miljøgifter dukket opp. Det er påvist alarmerende høye konsentrasjoner både av bromerte flammehemmere og perfluorerte stoffer i fugleegg (Nygård et al. 2006). Effektene av disse, og mange andre ’nye organiske miljøgifter’ som inngår enkeltvariabelen organiske miljøgifter (MG–3), på organismene, er fortsatt mangelfullt kjent.

Norge har unngått store oljeutslipp, men vi veit fra andre land at miljøkonsekvensene, blant andre for sjøfugl, av omfattende oljesøl (MG–4) kan være katastrofale på lokal til regional skala og langvarige.

Norge har bare vært utsatt for ett tilfelle av radioaktiv forurensning med signifikant miljøeffekt [radioaktiv forurensning (MG–5) trinn 1 svak effekt]; Tsjernobyl-ulykken som fant sted 26. april 1986. Da eksploderte én av de fire atomreaktorene i atomkraftverket i den ukrainske byen Tsjernobyl etter en ukontrollert atomreaksjon (kjernefysisk nedsmelting). Store mengder radioaktivt materiale, først og fremst 137Cs (men også 134Cs og 131I), unnslapp til atmosfæren og ble ført mot nordvest med luftstrømmene. Tilfeldigheter de første dagene etter ulykken gjorde at nedbøren, og dermed også nedfallet, fordelte seg svært ujevnt med variasjon på fin skala (Fig. 4). Områdene som mottok mest radioaktivt nedfall tilhører, paradoksalt nok, de nedbørfattigste distriktene i Norge. Til tross for lokalt svært høye strålingsmengder, synes det ikke som om effektene på organismer i Norge, verken på kort eller lang sikt, har vært store (Anonym 2006a).