Engflate-engkant

Tradisjonell jordbruksdrift innebar stor variasjon i hevdintensitet og hevdform innenfor gårdens grenser og skapte et mosaikkpreget landskap med en lang rekke ulike typer av kulturmarker (se Norderhaug 1988), blant annet med relativt små innmarksteiger som kunne være adskilt av kantsoner og naturmark (slåttemark, skogsmark, bergknauser etc.). Noen arealer kunne kanskje ikke brukes til noe, men størsteparten av arealet ble utnyttet. Arealer med grunt jordsmonn ble mindre intensivt utnyttet enn djupjordsarealer, for eksempel til 'skrapslåtter' mellom åker og bergknauser, og til høsting av lauvingstrær i tilknytning til rydningsrøyser eller steingarder. I dagens moderne jordbrukslandskap finner det sted en sterk polarisering der mark som fortsatt brukes blir brukt mer og mer intensivt, mens øvrige arealer brakklegges. Kantsonene blir enten dyrket opp eller overlatt til gjengroing. Denne utviklingen har funnet sted over hele den vestlige verden (Robinson & Sutherland 2002), inkludert Norge (Fjellstad et al. 2007). Økoklinen engflate-engkant (EE) skiller mellom kultur- og kunstmark som har vært gjenstand for ’normal hevd’ (eng- og åkerflate), og ’kantsoner’ (eng- og åkerkant) som på grunn av hevdregimet hører til kultur- eller kunstmark, men som på grunn av plassering har mye større innhold av arter med hovedtyngdepunkt i fastmarksskogsmark og åpen grunnlendt naturmark i lavlandet enn det eng- og åkerflata har. Typisk forekommer kulturmarkskanter mellom åker og kunstmarkseng og fastmarksskogsmark (gjerne i overkant av åkeren eller enga, der den direkte gjødselpåvirkningen er mindre enn i nedkanten), mens kunstmarkskanter forekommer som gjødselsig fra åker ned mot bekk eller inn mot fastmarksskogsmark. Som gradient i artssammensetning er engflate-engkant (EE) en parallell til gradienten fra myrflate til myrkant, som ligger til grunn for differensieringen mellom hovedtypene åpen myrflate og flommyr, myrkant og myrskogsmark.

Engflate-engkant (EE) er relevant for bruk i på natursystem-nivået.

Variabeltype: Ø1 (økoklinal variasjon trinndelt på grunnlag av kontinuerlig variasjon, langs en kontinuerlig kompleks miljøgradient eller på grunnlag av variasjon langs en kontinuerlig artssammensetningsgradient med eller uten klar relasjon til miljøvariasjon).

Variabelformel: OE2 (ordnet faktorvariabel med envalgsavkryssing; 2 trinn).

Engflate-engkant (EE) har ett økoklinuttrykk og deles i to trinn (Tabell 1, Bilde 1–3).

Eng- og åkerkanter utgjør for det meste smale striper som omkranser jordbruksmark (eng- og åkerflate). Typisk bredde på slike kanter er mellom 1 og 10 m (10⁰–10¹ m).

Slik engflate-engkant (EE) er definert, som variasjon relatert til plassering innenfor kultur- og kunstmark uavhengig av grunnleggende hevdintensitet (HI) og grunnleggende hevdform (HF), er den ikke relatert til andre økokliner.

Det er lang tradisjon i myrlitteraturen for bruk av begrepene ’myrflate’ og ’myrkant’ (Sjörs 1948). I den vegetasjonsøkologiske litteraturen er ’kant’ og ’kantsone’ ofte brukt som begrep for overgangssoner (økotoner; van der Maarel 1990) mellom åpne områder og skogsmark. Disse kantsonene utgjør ikke distinkte naturtyper i seg sjøl, men omfatter et stort spekter av variasjon i grunnleggende naturegenskaper og fordeler seg derfor på en lang rekke natursystem-hovedtyper. Det botaniske kantbegrepet inkluderer oftest også kortvarige faser i gjengroingsforløpet på tidligere kultur- og kunstmark (jf. Fremstad 1997). Til tross for at definisjonen av ’kant’ som begrep for trinn langs økoklinen engflate-engkant (EE) er mye snevrere enn de fleste andre kantdefinisjoner, er begrepet beholdt. De viktigste grunnene til dette er at økoklinen engflate-engkant (EE) adresserer marginale områder (kantområder) i kultur- eller kunstmarka med hensyn til plassering, produktivitet og høstingsverdi, og den klare parallellen mellom trinn langs engflate-engkant (EE) og todelingen av myr i åpen myrflate og flommyr, myrkant og myrskogsmark.

Økoklinen engflate-engkant (EE) skiller kantsoner i kultur- og kunstmarksteiger (trinn 2 åker- og engkant) fra ’hovedarealet’ i (innmarks)teigen (trinn 1 åker- og engflate), når har vært gjenstand for forskjeller i hevdregime og/eller har ulik plassering og artsinnhold. En kultur- eller kunstmarksteig med ens hevdregime ut i kantene (for eksempel inn til et steingjerde) hører derfor i sin helhet høre til åker- og engflate (Bilde 1) mens en 'skrapslått' mellom en åker (kunstmark) og bergknausen ovenfor eller veien utenfor, som har blitt ryddet og slått i hundrevis av år, er en typisk kulturmarkskant [engflate-engkant (EE) trinn 2 åker- og engkant; Bilde 2]. Artssammensetningen i en slik kulturmarkskant skiller seg fra artssammensetningen i en typisk, større slåttemarksteig (engflate i kulturmarkseng) i samme område; dels på grunn av større innslag av arter fra tilgrensende arealenheter, dels fordi en del arter synes å ha optimum i slike kulturmarkskanter (jf. Norderhaug et al. 1999): Blodstorkenebb (Geranium sanguineum), bergrørkvein (Calamagrostis epigeios), bergmynte (Origanum vulgare), piggstarr (Carex muricata), bergmynte (Origanum vulgare), åkermåne (Agrimonia eupatoria), skogvikke (Vicia sylvatica), skjermsveve (Hieracium umbellatum), firkantperikum (Hypericum maculatum) og skogkløver (Trifolium medium). Dette kan skyldes at disse artene favoriseres av forekomsten av busker som sjeldnere blir ryddet og som kan fungere som skjuleplasser (refugier) eller det kan skyldes steinete grunn, mindre regelmessig eller seinere slått eller mindre intens innstråling enn i ei åpen eng (blant annet fordi kanten grenser til skogsmark, bergvegg eller liknende).

Kunstmarkskanter framviser svært stor variasjon i artssammensetning, avhengig av en rekke faktorer (markfukting, grad av gjødsels- og sprøytemiddelpåvirkning, tilgrensende naturtyper etc.; se Bilde 3).