Grunnleggende hevdform

Grunnleggende hevdform (HF) er en kompleks økoklin som generaliserer hevdformene som har gitt opphav til kulturmark eller satt et tydelig kulturpreg på naturmark. De tre kategoriene av grunnleggende hevdform (HF) representerer grove generaliseringer av en hevdprosess som har vært svært mangfoldig, satt sammen av en rekke viktige komponenter (beite, slått, rydding, brenning med flere) i et nært samspill med klima og andre naturgitte betingelser for utnyttelse til matproduksjon. De tre trinnene (hevdformene) som utgjør den lokale basisøkoklinen grunnleggende hevdform (HF), slått, beite og avsviing, adresserer den dominerende hevdfaktoren. I kulturmarkseng nyttes den lokale basisøkoklinen grunnleggende hevdform (HF) til å skille mellom slåtteenger og beiteenger, mens kystlynghei karakteriseres av et enhetlig hevdregime med avsviing som nøkkelfaktor og beite (helårsbeite), til dels også slått, som viktige elementer i et sammensatt hevdregime. Beite (sommerbeite) er viktigste hevdform i de omfattende arealene med boreal hei som forekommer i nord- og mellomboreal bioklimatisk sone, først og fremst i områder med lang seterbrukstradisjon. Stort behov for trevirke førte til avskoging, og heiene ble deretter holdt åpne ved beiting. Innenfor hver av de tre hevdformene finnes stor variasjon, for eksempel i beite- eller slåtteintensitet (slåttehyppighet), beite-og slåttetidspunkt (vår- og/eller høstbeite), beitetrykk, mellom ulike beitedyr, intervall mellom avsviinger, omfanget av manuell rydding av vedvekster, etc. En parallell tilstandsøkoklin [aktuell bruksform (BF)] uttrykker nåtidig bruk.

Grunnleggende hevdform (HF) er, som lokal basisøkoklin, relevant for inndeling på natursystem-nivået innenfor naturmark (som ’annen lokal basisøkoklin’) og innenfor kulturmark.

Variabeltype: N (naturlig trinndelt variasjon; økoklinal variasjon i vid forstand)

Variabelformel: F3 (ikke-ordnet faktorvariabel med envalgsavkryssing; 3 trinn).

Grunnleggende hevdform (HF) har ett økoklinuttrykk med tre faktornivåer som angir om en gitt arealenhet først og fremst er preget av slått, beite eller avsviing (Tabell 1, Bilde 1–3). Det kulturmarksformende hevdregimet i Norge har vært mer mangfoldig enn en tredelingen i avsviing, beite eller slått indikerer (Bele & Norderhaug 2004). Andre hevdformer kunne også vært inkludert, men kunnskapen, både om omfanget disse hevdtypene har hatt og deres langsiktige effekter på artssammensetning og miljøforhold, er imidlertid ikke tilstrekkelig til at ekspertgruppa har funnet det riktig å inkludere dem som økoklintrinn. Flere andre aspekter av driftsform er inkludert i den parallelle tilstandsøkoklinen aktuell bruksform (BF) som adresserer nåtidig bruk.

Relevant skala for variasjon i grunnleggende hevdform (HF) innenfor jordbrukslandskapet i dag er omtrent den samme som for grunnledggende hevdintensitet (HI); mellom 30 m og 1 km (10^1,5–10³ m).

Grunnleggende hevdform (HF) er, som lokal basisøkoklin i kulturmark og kulturpåvirket naturmark, en helt spesiell økoklin som gjenspeiler menneskets langvarige jordbruksutnyttelse av udyrka mark (det vil si mark som ikke har vært pløyd eller sterkt gjødslet). Først og fremst gjenspeiler grunnleggende hevdform (HF) måten bonden utnyttet et utmarksareal. Tilstandsøkoklinen aktuell bruksform (BF) omfatter de samme tre kategoriene (slåttepreget mark, beitepreget mark og avsviingspreget mark) som grunnleggende hevdform (HF) pluss andre former for aktuell bruk (se Artikkel 1: D3d for drøfting av forskjell mellom grunnleggende hevd og aktuell bruk).

Begrepet ’grunnleggende hevdform’ favner hele spekteret av relevante hevdbeskrivende faktorer, mens begrepet som navn på en lokal basisøkoklin adresserer de tre hovedkategoriene av grunnleggende hevdformer, dominert henholdsvis av slått, beite og avsviing. For utfyllende drøfting av begrepene (grunnleggende) hevd og (aktuell) bruk, se begrepsdrøftingen under beskrivelsen av grunnleggende hevdintensitet (HI).

Grunnleggende hevdform (HF) trinn Y1 slått og trinn Y2 beite er de to dominerende hevdformene i kulturmarkseng og i mange hovedtyper av naturmark preget av svært ekstensivt hevd [økoklinen grunnleggende hevdintensitet (HI) trinn 2 svært ekstensiv grunnleggende hevd]. Slåtte- og beiteenger har en felles flora av lyselskende arter, men slått og beite påvirker plantene på forskjellig måte slik at artssammensetningen under ellers like forhold er noe forskjellig i en beite- og i en slåttemark. Beitedyr er mer eller mindre selektive mens slått fjerner alle arter. Giftige arter, arter som smaker vondt, har torner eller høyt silikatinnhold i bladene, har derfor konkurransefortrinn i beitemark, men ikke i slåttemark. Omvendt kan smakelige plantearter greie seg bedre i slåttemark. I beitemarka må ellers planteartene tåle å bli avbeitet gjentatte ganger og kunne regenerere raskt. Også i slåttemarka (som tradisjonelt ikke ble slått før tidligst 10. juli) er evne til regenerering viktig, men mange arter klarer seg godt i slåttemark fordi de gjør seg tidlig ferdig med blomstring og frøspredning, det vil si at de spirer seinhøstes eller tidlig om våren og rekker å sette frø før slåtten.

Slått medfører større uttak av næringsstoffer enn hva beite gjør. Slåttemarker ble derfor vanligvis bare utviklet på relativt produktiv mark. For planter i slåttemark er også tidlig utvikling en fordel i seg sjøl fordi planten da kan rekke både å produsere biomasse og å trekke tilstrekkelig mye næring ned i rot og knopper nær jordoverflata før slåtten. I beitemark blir næringsstoffene i beiteplantene delvis tilbakeført med gjødsel og urin. Ved kjøttproduksjon tilbakeføres for eksempel inntil 95 % av den fosfor og det kalium som beiteplantene innholder. Men næringsstoffene havner ikke på samme sted i beitemarka som de ble tatt opp fra; dyrene forflytter næringsstoffene slik at arealer der dyrene ofte beiter etter hvert blir utarmet, mens blant annet hvileplasser blir tilført mye ekstra næring. Gjødselruker påvirker også vegetasjonen ved at planter blir ’kvalt’, men åpner samtidig nye muligheter, særlig for nitrogenelskende arter. Dyra skyr ofte gjødselflekker i lang tid slik at for eksempel brennesle som gjerne etablerer seg der, kan stå igjen i en ellers godt nedbeitet vegetasjon og spre seg derfra. Næringsstoffene i urin er lettere tilgjengelige enn næringsstoffene i gjødsel, men mye av nitrogeninnholdet i urin forsvinner til luft. Nedbryting av gjødsel og tilgjengeliggjøring av næringsstoffer for plantene går vanligvis fortere i kulturmarks- enn i kunstmarksøkosystemer (’kulturbeite’).

I beitemark påvirkes plantene også av tråkk. Tråkk kan ha en direkte ødeleggende effekt (forstyrrelseseffekt) på plantene. For å tåle tråkk må en plante enten ha evne til å tåle mekanisk påvirkning eller den må kunne regenerere raskt. Arter som tåler tråkk har konkurransefordeler i beitemark. Også for ett- og toårige arter kan tråkk være fordelaktig. Slike arter trenger gode spiringsforhold for å forynge seg effektivt, og dyrenes tråkk lager hull og åpne spiringsflekker i tette grasmatter. Kortlivete arter er derfor vanligere i beite- enn i slåttemark. Tråkk påvirker også plantene indirekte ved å forandre jordstrukturen og dermed jordtemperaturen og jordas evne til å holde på vann og oksygen. Mange tråkktolerante beitemarksarter har derfor grunne rotsystemer. Slåttemarka ble ofte høstbeitet og kanskje også vårbeitet, men ikke ’kontinuerlig’ (jevnlig) påvirket av tråkk på samme måte som som beitemarka.

De forskjellige effektene av slått og beite som dominerende hevdform gjør at beiteeng generelt er mer grasdominert enn slåtteeng, og at beiteenga kan ha et sterkt innslag av arter som ikke beites, som for eksempel engsoleie (Ranunculus acris) og tistler. Fordelingen av arter er mer ujevn enn i slåttemark på grunn av tråkk, dyrenes beitepreferanser og forekomsten av gjødsel- og urinflekker. Nitrogenkrevende arter er vanlig i beitemark (på grunn av gjødsel- og urintilførsel), og det er også forekomst av busker som ikke beites som for eksempel einer og nyperose (Rosa spp.). Beitemark med glissen tresetting (’hagemark’), kan inneholde mange ulike treslag og/eller buskarter, også som dominanter (eikehage, bjørkehage, einerhage, blandingshage med videre). Eksempler på arter som først og fremst forekommer i beitemark er knegras (Sieglingia decumbens), blåkoll (Prunella vulgaris), finnskjegg (Nardus stricta), kvitkløver (Trifolium repens), engsoleie (Ranunculus acris), markjordbær (Fragaria vesca), kattefot (Antennaria dioica) og einstape (Pteridium aquilinum).

Slåtteenger er mer artsrike og rikere på urter enn beiteenger, gitt tilsvarende naturforhold, og artene (og individene av hver art) er jevnere fordelt. Slåttemark har ofte en tett grasmatte med flere sjikt som veksler i betydning gjennom sesongen. Flerårige arter dominerer, men vinterannueller finnes også. Arter som ikke ’tåler’ beite (det vil si tråkk og avbeiting), som for eksempel mange orkidéer, og arter som blir preferert ved beiting, som for eksempel rødkløver (Trifolium pratense), er vanlige. Slåttemarka er oftest helt åpen, men spredte hasselbusker har vært et vanlig innslag noen steder. Slåttemarka kunne imidlertid være glissent tresatt med trær som ble styvet/lauvet (’lauveng’) eller tettere tresatt (’slåttemarksskog’). I gammel slåttemark (det vil si slåttemark som har vært i hevd i lang tid, gjerne hundrevis av år) er ofte mindre stein samlet i rydningsrøyser, mens store steiner ligger att på marka. Eksempler på arter som først og fremst forekommer i slåttemark er flekkgrisøre (Hypochoeris maculata), ballblom (Trollius europaeus), rødknapp (Knautia arvensis), hvitmaure (Galium boreale), orkidéene brudespore (Gymnadenia conopsea) og søstermarihånd (Dactylorhiza sambucina), hjertegras (Briza media), prestekrage (Chrysanthemum leucanthemum), storengkall (Rhinanthus major), ormetunge (Ophioglossum vulgatum), rødkløver (Trifolium pratense), storblåfjær (Polygala vulgaris), dunhavre (Arrhenatherum pubescens), enghavre (A. pratense), villtimotei (Phleum bertolonii) og ljåblom (Parnassia palustis).

For noen arters del varierer preferanse for slåtteeng respektivt beiteeng (og dermed også deres indikatorverdi for slått kontra beite som grunnleggende hevdform) mellom regioner innen Norge. Flere arter er mer kulturavhengige (og dermed bedre indikatorer) i kanten av sitt utbredelsesområde. Ballblom er for eksempel i lavlandet i den sørvestre delen av sitt utbredelsesområde knyttet til slåttemark (særlig kantsonene av slåttemarka), mens den i fjellet og nordover også kan forekomme i beitemark og er en kvantitativt viktig art også i fastmarksskogsmark [9] høgstaudeskog og [10] høgstaudekalkskog.

Selv om forskjellen i grunnleggende hevdform (HF) mellom trinn Y1 slått (slåtteeng) og trinn Y2 beite (beiteeng) gjenspeiles i en rekke egenskaper, blant annet artssammensetning og vegetasjonsstruktur, kan det være vanskelig å skille slått og beita eng og engpreget skogsmark fra hverandre. En hovedgrunn til dette er at store arealer som tidligere var slåttemark ble lagt ut til beite i løpet av det forrige århundret, etter hvert som produksjon av fôr ble konsentrert til dyrka mark (kunstmark). De gamle beitemarkene, som hadde lavere produksjonsevne enn slåttemarka, fikk da gro igjen med skog. Slåtteenger kan beholde ’slåttemarkspreget’ relativt lenge, særlig hvis de beites av storfe og beitetrykket ikke er for hardt. Etter hvert vil imidlertid de ’beiteømfintlige’ artene som karakteriserte slåttemarka forsvinne, mens arter som begunstiges av beite vil øke i mengde. Også i tidligere tider fant det sted endringer i hvordan jordbruksarealer ble utnyttet, og arealer kan derfor ha blitt brukt på ulike måter i ulike perioder. Noen slike forskjeller reflekteres i artssammensetningen den dag i dag (Gustavsson 2007).

Innenfor hei (dvergbuskdominerte arealer under skoggrensa som er holdt åpne gjennom hevd) skilles mellom avsviing og beite som dominerende hevdform. Avsviing, som har vært et sentralt element i kystbefolkningens tradisjonelle utmarkshevd (ressursutnyttelse) gjennom flere tusen år (Fremstad et al. 1991), er en forutsetning for utvikling av kystlynghei. Den vintergrønne lyngarten røsslyng (Calluna vulgaris), nøkkelarten som dominerer det meste av kystlyngheia, er sammen med et mildt vinterklima (som gjør at husdyra kan gå ute året rundt) nødvendige forutsetninger for den tradisjonelle lyngheidriften og derfor også for kystlynghei som naturtype. Med riktig skjøtsel er røsslyngen en brukbar fôrplante som tåler hardt beitepress. Avsviing (lyngsviing), lyngslått og beiting var de tradisjonelle metodene i lyngheidriften. Grunnleggende hevdform trinn Y3 avsviing adresserer ikke bare avsviing som isolert faktor, men hele dette komplekse hevdregimet der avsviing hadde en helt sentral plass.

Kystlyngheiene er en del av det tradisjonelle jordbrukslandskapet langs kysten. For flere tusen år siden var kysten skogkledd. Avskoginga som skapte dette åpne landskapet begynte allerede i yngre steinalder (4 000–1 800 f.Kr.). Kystbøndene formet landskapet gjennom måten de livnærte seg på, ved kombinasjon av sesongfiske og jordbruk. Landskapet var tradisjonelt sett delt inn i ei lita innmark og ei stor utmark. På innmarka ble det dyrket gras, korn og litt grønnsaker, mens kystlyngheiene i utmarka utgjorde en særdeles viktig beiteressurs som ble tatt godt vare på gjennom målrettet skjøtsel.

Kulturbetingete, åpne, dvergbuskdominerte arealer under skoggrensa forekommer også i andre deler av landet, særlig i innlandet. Arealutstrekningen av slike innlandsheier (i NiN-sammenheng samlet i natursystem-hovedtypen boreal hei) øker oppover mot skoggrensa. Boreal hei dekker store arealer i kontinentale områder (øverst i østlandsdalene; Bryn 2008) der det er lang tradisjon for seterdrift og/eller fast bosetning langt opp opp mot fjellet. Liksom for kystheiene, forutsetter utvikling av boreale heier avskoging. Avskogingen av seterområdene var et resultat av mange samvirkende faktorer. I kontinentale (klimatisk tørre) områder vokser trærne langsommere enn i oseaniske områder, og veksthastigheten avtar også med høyden. Seterbruket, i særdeleshet produksjonen av ost, var ekstremt energikrevende og førte til konstant mangel på ved (Reinton 1957). I tillegg ble trevirke nyttet til bygningsmateriale, gjerdemateriale, emnevirke, trekull-, jern- og tjæreproduksjon; noen steder også til bergverksdrift (Folldal, Røros). Sammen med et betydelig beitetrykk sørget den vedvarende etterspørselen etter ved for at de avskogete områdene ikke grodde igjen med kratt og skog, men forble åpne. Beitepåvirkningen i boreal hei var gjennomgående svakere enn i kulturmarkseng (ellers hadde heia utviklet seg videre til beiteeng), men beiting var likevel en viktig medvirkende faktor til at de boreale heiene i innlandet holdt seg åpne gjennom hundrer av år. Hevdtypen for disse blir derfor karakterisert som beitepreget [grunnleggende hevdform trinn Y2 beite).