Snødekkebetinget vekstsesongreduksjon

Varigheten av snødekke på marka bestemmer vekstsesongens lengde og dermed også tida som står til artenes disposisjon for å gjennomføre sin livssyklus. Snødekkebetinget vekstsesongreduksjon (SV) er den viktigste årsaken til variasjon i artssammensetning i snøleie, en av de to arealmessig viktigste natursystem-hovedtypene i arktisk-alpine områder.

Snødekkebetinget vekstsesongreduksjon (SV) er relevant for inndeling på natursystem-nivået.

Variabeltype: Ø1 (økoklinal variasjon trinndelt på grunnlag av kontinuerlig variasjon, langs en kontinuerlig kompleks miljøgradient eller på grunnlag av variasjon langs en kontinuerlig artssammensetningsgradient med eller uten klar relasjon til miljøvariasjon).

Variabelformel: OE3 (ordnet faktorvariabel med envalgsavkryssing; 3 trinn).

Snødekkebetinget vekstsesongreduksjon (SV) har ett økoklinuttrykk og deles i tre trinn (Tabell 1).

Økoklinuttrykk og trinndeling

Snødekkebetinget vekstsesongreduksjon (SV) kan ses på som del av én lang topografibetinget gradient fra avblåst rabbe til ekstremsnøleie [se Artikkel 15 for relasjoner mellom snødekkestabilitet (SS) og snødekkebetinget vekstsesongreduksjon (SV) og begrunnelse for å beskrive to separate økokliner]. Snødekkebetinget vekstsesongreduksjon (SV) er en typisk lokal basisøkoklin (se ’relevant skala’), betinget av lokal topografisk variasjon. På regional skala avtar vekstsesonglengden mot nord og mot høyden [variasjon langs bioklimatiske soner (BS)]. Det er en tendens til at snødekkets mengde og varighet øker med økende høyde over havet inntil punktet der sterk vindvirkning, bratt terreng og overvekt av konvekse terrengformer gjør snødekket ustabilt over store områder. Det er derfor en tendens til at snøleiearealet, og betydningen av snødekkebetinget vekstsesongreduksjon (SV) for naturvariasjonen, øker fra bioklimatiske soner: boreale og alpine områder (BS–A) trinn A5 lavalpin sone (LA) til trinn A6 mellomalpin sone (MA). Likeledes øker snøleiearealet mot oseaniske (mer snørike) bioklimatiske seksjoner (BS).

Det finnes ingen alment benyttet betegnelse for økoklinen snødekkebetinget vekstsesongreduksjon (SV). Begrepet ’Rabbe-snøleie-gradenten’ adresserer hele ’topografi-snødekkegradienten’ fra avblåst rabbe til ekstremsnøleie, det vil si økoklinene snødekkestabilitet (SS) og snødekkebetinget vekstsesongreduksjon (SV) koblet sammen til en, lang, økoklin. Gjærevoll (1956) bruker begrepet time of exposure i betydningen ’tid i snøfri tilstand’, men dette begrepet passer like godt på andre økokliner, for eksempel snødekkestabilitet (SS), vannforårsaket forstyrrelse: vannforårsaket forstyrrelse i flomfastmark (VF–A) og massebalanse: vinddeflasjon (MB–C) og er derfor ikke videreført Begrepet snødekkebetinget vekstsesongreduksjon (SV) er valgt fordi vekstsesongreduksjonen er nøkkelen til å forstå variasjonen i artssammensetning nedenfor lesidene i et topografiprofil i fjellet, og fordi vekstsesongreduksjonen langs økoklinen snødekkebetinget vekstsesongreduksjon (SV) [i motsetning til langs den regionale økoklinen bioklimatiske soner (BS)] er topografisk betinget. Topografi er holdt utenfor økoklinnavnet fordi det ikke finnes noen entydig sammenheng mellom topografisk posisjon og trinn langs økoklinen (som modisiseres av regional snømengdevariasjon, eksposisjonsretning etc.).

Snødekkebetinget vekstsesongreduksjon (SV) trinn 3 ekstremsnøleie er entydig karakterisert ved mangel på karplanter (Bilde 3); grensa mellom trinn 3 ekstremsnøleie og trinn 2 seint snøleie er ei økologisk viktig grense. Med avtakende snødekke kommer artene gradvis inn, og det finnes mange arter som kan brukes til å definere grensa mellom trinn 1 moderat snøleie og trinn 2 seint snøleie (se for eksempel Nordhagen 1943, Gjærevoll 1956, Fremstad 1997). Grasdominans forekommer bare i trinn 1 moderat snøleie. De tre trinnene langs snødekkebetinget vekstsesongreduksjon (SV) er illustrert i Bilde 1–3.

Begrepene moderat snøleie, seint snøleie og ekstremsnøleie er godt innarbeidet i norsk/fennoskandisk vegetasjonsøkologi.