Kildevannspåvirkning

Økoklinen kildevannspåvirkning (KI) fanger opp variasjon i ’kildestyrke’ langs en gradient som kan følges fra våtmarkssystemer (og fastmarkssystemer) som fuktes av vann med horisontalt (topogent) grunnvannsspeil, via myr og fastmark som fuktes av (soligent) vann med hellende grunnvannsspeil, til fuktmark og kilder som tilføres vann med kildevannsegenskaper (Bilde 1–7). Stabile (eustatiske) kilder (Bilde 7) utgjør endepunktet for økoklinen. Begrepet kildestyrke adresserer arealenhetens totale grad av kildekarakter, det vil si dens plassering langs en økoklin som omfatter vanntilførselsstabilitet, ’friskhet’ (oksygeninnhold), temperaturstabilitet, stabilitet i kjemisk innhold og kanskje også konsentrasjoner av enkelte kjemiske stoffer. Det er fortsatt ikke klarlagt hvilken eller hvilke økologiske enkeltfaktorer som er viktigste årsak(er) til variasjon i artssammensetning langs økoklinen kildevannspåvirkning (KI). Variasjon relatert til kildevannspåvirkning (KI) er en særlig viktig årsak til variasjon i artssammensetningen i områder med grov topografi (på Vestlandet, i Nord-Norge og i fjellet), fordi grivt relieff fremmer forekomsten av kildehorisonter.

Kildevannspåvirkning (KI) er relevant for inndeling på natursystem- og landskapsdel-nivåene.

Variabeltype: Ø1 (økoklinal variasjon trinndelt på grunnlag av kontinuerlig variasjon, langs en kontinuerlig kompleks miljøgradient eller på grunnlag av variasjon langs en kontinuerlig artssammensetningsgradient med eller uten klar relasjon til miljøvariasjon).

Variabelformel: OE(5–7) (ordnet faktorvariabel med envalgsavkryssing; 5–7 trinn).

Kildevannspåvirkning (KI) har to økoklinuttrykk (Tabell 1), ett [kildevannspåvirkning: kildevannstilførsel til marka (KI–A)] som er tilpasset natursystem-nivået og ett [kildevannspåvirkning: dominerende vannstilførsel til våtmarksmassiv (KI–B)] som er tilpasset landskapsdel-nivået.

De to økoklinuttrykkene for kildevannspåvirkning (KI) deles i henholdsvis sju og fem trinn (Tabell 2). Trinnene langs de to økoklinuttrykkene korresponderer til hverandre som følger: trinn A1 ombrogen markfukting til trinn B1 ombrogen vanntilførsel; trinn fra A2 topogen markfukting, trinn A3 soligen markfukting og trinn A4 svakt rheogen markfukting til trinn B3 geogen vanntilførsel; trinn A5 svak kilde til trinn B4 svak kildevannstilførsel og trinn A6 astatisk kilde og trinn A7 eustatisk kilde til B5 sterk kildevannstilførsel. Trinn B2 veksling mellom geogen og ombrogen vanntilførsel betegner et våtmarksmassiv med en mosaikk av trinn A1 ombrogen markfukting, trinn A2 topogen markfukting og trinn A3 soligen markfukting.

Den videre beskrivelsen av økoklinen tar utgangspunkt i den mer detaljerte trinndelingen av økoklinuttrykk kildevannspåvirkning: kildevannstilførsel til marka (KI–A).

Framspring av kildevann finner sted i form av alt fra konsentrerte kilder [kildevannspåvirkning: kildevannstilførsel til marka (KI–A) trinn A7 eustatisk kilde] via ustabile kilder (trinn A6 astatisk kilde) og trinn A5 svak kilde til forekomst av bevegelig grunnvann (trinn A3 soligen markfukting). Variasjon i grad av kildevannspåvirkning: kildevannstilførsel til marka (KI–A) finnes både innenfor store kilder [relevant romlig skala ca. 1–3 m (10⁰–10^0,5 m)] og mellom kildevannspåvirkete områder og ikke kildevannspåvirkete omgivelser.

Kildevannspåvirkning: kildevannstilførsel til marka (KI–A) er positivt relatert til vannmetning: vannmetning av marka (VM–A) fordi stabil kildevannstilførsel (natursystem-hovedtypen sterk kaldkilde) forutsetter stabil og sterk vanntilførsel (se Artikkel 13: Fig. 2 og Artikkel 21). Som en grov generalisering gjelder at det er en positiv sammenheng mellom kildevannspåvirkning: kildevannstilførsel til marka (KI–A) og kalkinnhold (KA). Stabil og sterk kildevannstilførsel (sterk kaldkilde) gir grunnlag for mark med sterkere indikasjoner på kalkrikdom enn man finner på mark som tilføres rheogent vann, men der tilførslene er for svake til å gi opphav til en kilde; tilsvarende gjelder også for mark som tilføres rheogent vann i forhold til mark som tilføres soligent vann, og for mark som tilføres soligent vann i forhold til mark som tilføres topogent vann, som i sin tur gir grunnlag for rikere mark enn topogent og soligent vann. For hele våtmarksmassiv er graden av kildevannspåvirkning [kildevannspåvirkning: dominerende vannstilførsel til våtmarksmassiv (KI–B)] antakeligvis svakere relatert til kalkinnhold (KA). I lisider på fastmark over skoggrensa finnes betydelig variasjon i artssammensetning innenfor vannmetning: vannmetning av marka (VM–A) trinn A2 fuktmark, og graden av kildevannspåvirkning synes ikke å være så sterkt relatert til økoklinen kalkinnhold (KA) som tilfellet er i boreale bioklimatiske soner. Innenfor lisider på kalkrik mark i fjellet finnes for eksempel variasjon fra vannmetning: vannmetning av marka (VM–A) trinn A1 veldrenert mark via trinn A2 fuktmark med soligen markfukting [for eksempel nederste bilde s. 153 av type R4a hos Fremstad (1997), som tilsvarer fjellhei og tundra [15] reinrose-fukthei] til fuktmark med høgstaudeenger (fjellhei og tundra [9] høgstaude-lesideeng) som kjennetegnes ved en kombinasjon av kildevannstilsig (’flushing’; se Artikkel 21) og gunstige strålingsforhold.

Begrepet ’flushing’ har blitt mye benyttet, både i norsk og engelskspråklig litteratur (se Artikkel 21), for å karakterisere denne gradienten. I tyskspråklig litteratur brukes begrepet ’Quelligkeit’. Som norsk oversettelse er ’kildevannspåvirkning’ valgt framfor alternativer som beskriver potensielt utslagsgivende fysisk/kjemiske faktorer (oksygenrikhet, kjemisk og fysisk stabilitet etc.). Et alternativt begrep er ’kildestyrke’, som er forkastet fordi fire av sju trinn langs kildevannspåvirkning: kildevannstilførsel til marka (KI–A) ikke er kilde.

Skillet mellom eustatiske og astatiske kilder har lang tradisjon, men flere eksempler på vegetasjonssonering og variasjon i temperatur innenfor store kilder i Rondane (Dahl 1957) viser at det finnes en gradient i kildevannspåvirkning også innen store kilder. Denne gradienten går fra sentrale områder i store eustatiske kilder helt dominert av kaldmose (Pohlia wahlenbergii) [og tilsvarende av tuffmose (Cratoneuron spp.) ved høy baserikdom; Moen (1990)] via områder utenfor kildesentrum med større variasjon i temperatur gjennom året (astatiske forhold) og med en vegetasjon som skiller seg klart fra vegetasjonen i kildesentrum [gjerne dominert av vrangnøkkemose (Warnstorfia exannulata), blodnøkkemose (W. sarmentosa), piperensermose (Paludella squarrosa), grasmose (Straminergon stramineum) eller tvebladmose-arter (Scapania spp.)], til kantnære deler av kildene på grunn torv eller som glir over i myr (Bilde 7). Store, fullstendig kaldmosedominerte djupkilder (sterk kaldkilde [5] kalkrik sterk djupkilde) kan ha en årstemperaturamplitude ned mot under 1 grad celsius! Disse kaldmosekildene, og tuffmosekildene (sterk kaldkilde [6] sterk kalkdjupkilde) som er kaldmosekildenes ekstremrike parallell, utgjør den eustatiske enden av kildevannspåvirkningsgradienten. Det er fortsatt ikke endelig avklart hvor mange trinn som er hensiktsmessig å skille ut langs økoklinen. Tentativt er tre trinn utskilt innenfor den delen av økoklinen som faller inn under definisjonen av kilde, men observasjoner [R.Halvorsen & A. Moen, august 2007 i Surnadal (Møre og Romsdal) og Brekken, Røros (Sør-Trøndelag) indikerer at det ikke er enkelt å skille kildevannspåvirkning: kildevannstilførsel til marka (KI–A) trinn A5 svak kilde, trinn A6 astatisk kilde og trinn A7 eustatisk kilde ved hjelp av biologiske kriterier (arter).

Forlengelsen av kildevannspåvirkningsgradienten inn i myr og fuktmark på grunnlag av type av vanntilførsel (fra stagnerende til frisk; se Artikkel 21 for grundigere drøfting) deles, tentativt, i fire trinn i tråd med fennoskandisk myrvegetasjonsforskning; for eksempel beskriver Fransson (1972: 28) denne gradienten slik: 'Teoretiskt borde det (...) existera en gradient källvegetation – soligen kärrvegetation – topogen vegetation'.

Begrepene for kildevannspåvirkning: kildevannstilførsel til marka (KI–A) trinn A6 og trinn A7, henholdsvis astatisk kilde og eustatisk kilde, er vel innarbeidet, mens skillet mellom trinn A5 svak kilde og trinn A4 svakt rheogen markfukting (påvirket av kildevann) knapt er beskrevet i litteraturen. Begrepene for myr- og fuktmarkstrinnene langs gradienten [kildevannspåvirkning: kildevannstilførsel til marka (KI–A) trinn A1 ombrogen markfukting, trinn A2 topogen markfukting og trinn A3 soligen markfukting] svarer ellers til vel innarbeidete termer innen myrvitenskapen (se Artikkl 21).