Opprinnelsestype

Både levende som dødt organisk materiale framviser, som substrat for andre organismer, stor variasjon i assosiert artssammensetning. Økoklinen opprinnelsestype (OT) angir substratets tilhørighet til taksonomisk gruppe, og er særlig viktig for levende organismer som livsmedium fordi vertssøkende arter i de fleste tilfeller er sterkt spesialisert (til én vertsart eller en liten gruppe vertsorganismer). Parasitter og mutualister viser særlig sterk spesialisering; symbioserelasjoner (se Artikkel 24 for begrepsapparat) har utviklet seg gjennom gjensidige evolusjonære tilpasninger over lang tid.

Opprinnelsestype (OT) er relevant for inndeling på livsmedium-nivået.

Variabeltype: N (naturlig trinndelt variasjon; økoklinal variasjon i vid forstand)

Variabelformel: FE(2–20) (ikke-ordnet faktorvariabel med envalgsavkryssing; med fra 2 til 20 trinn avhengig av økoklinuttrykk).

18 av de 32 livsmedium-hovedtypene omfatter organiske substrater. Av disse omfatter 10 levende organismer mens åtte omfatter døde organismer. For de aller fleste livsmedium-hovedtypene av organiske substrater er en hovedtypespesifikk inndeling på grunnlag av opprinnelsestype (substratets taksonomiske tilhørighet) hensiktsmessig. Det er flere måter å sortere taksonomisk variasjon. Den tilsynelatende enkleste håndteringen av taksonomisk variasjon, ville være å samle alle taksa som er relevant som egen substratkategori for oppdeling av minst én livsmedium-hovedtype i ei lang liste av faktornivåer for én økoklin med ett økoklinuttrykk. Behovet for oppdeling varierer imidlertid mellom livsmedium-hovedtyper (for eksempel er det behov for finere oppdeling av levende enn av døde organiske substrater), utgjør hvert hovedtypespesifikt inndelingsgrunnlag (jf. Artikkel 1: D3f) ett økoklinuttrykk som vist i Tabell 1 (se Artikkel 1: D2f for begrepet økoklinuttrykk).

To livsmedium-hovedtyper, dødt plantemateriale i marine systemer og døde dyr i marine systemer, blir ikke delt videre opp på grunnlag av opprinnelsestype (OT). Vedaktige planter på land fordeler seg på tre livsmedium-hovedtyper, levende vedaktige planter, ved-livsmedier og på bark), men det er likevel hensiktsmesig å legge samme økoklinuttrykk [opprinnelsestype: opprinnelse for vedaktige planter (OT–L)] til grunn for videre inndeling. Antallet økoklinuttrykk blir derfor 15. Opprinnelsestype (OT) deles i 86 trinn fordelt på 15 økoklinuttrykk (se Tabell 2). Tre av disse er illustrert i  Bilde 1.

Økoklinen opprinnelsestype (OT) adresserer organismer som livsmedium for assosierte organismer. Relevant skala er derfor individstørrelse for organismer som tjener som livsmedium for andre organismer. Denne varierer fra under 1 mm for invertebrater til 30–40 m for trær (10^–3–10^1,5 m).

Årsaken til at opprinnelsestype (OT), det vil si taksonomisk tilhørighet, er en viktig kilde til variasjon i artssammensetning innenfor organiske livsmedier er at materialer med ulik opprinnelse skiller seg med hensyn til egenskaper som for eksempel konsistens og kjemisk innhold, som er viktige for materialets funksjon som substrat og i noen grad også som føde. Opprinnelsestype (OT) gjenspeiler derfor også variasjon på mikro-skala i substrategenskaper som på grovere romlig skala (og på natursystem-nivået) fanges opp av viktige økokliner som for eksempel kalkinnhold (KA) og naturlig gjødsling (NG).

Begrepet ’opprinnelsestype’ er valgt fordi økoklinen gjenspeiler substratets taksonomiske tilhørighet samt, for noen hovedtyper av dødt organisk materiale, grovere kategorier av opprinnelsestyper [dette gjelder for opprinnelsestype: opprinnelse for organisk jord (OT–B) og opprinnelsestype: opprinnelse for dødt anuimalsk materiale på land (OT–D)].

Hvilke taksonomiske grupper som utgjør trinn innenfor hvert av økoklinuttrykkene (og grunntyper innenfor hver av livsmedium-hovedtyoene) er, så langt det har vært mulig, bestemt på grunnlag av naturlige grenser for komplementaritet i artssammensetning. De fleste hovedtypene for organiske livsmedier utgjør i seg sjøl ikke-overlappende taksonomiske grupper, slik at trinndelingen av hvert økoklinuttrykk egentlig innebærer en videre oppdeling av hovedtypene på grunnlag av vertsorganismens eller det døde organiske materialets systematiske tilhørighet. Hovedtyper som overlapper med hensyn til systematisk opphav (for eksempel levende vedaktige planter, ved-livsmedier og på bark) deles videre inn på grunnlag av samme trinndeling [ett felles økoklinuttrykk; opprinnelsestype: opprinnelse for vedaktige planter (OT–L)].

Taksonomisk rang på ordensnivå eller høyere er oftest tilstekkelig for en hensiktsmessig grunntypeinndeling av organiske livsmedier. Beskrivelsessystemet kan om nødvendig brukes til ytterligere spesifisering av lavere taksonomiske nivåer, for eksempel som deltrinn (Artikkel 1: D6d punkt C1). Levende og døde vedaktige planter (livsmedium-hovedtypene levende vedaktige planter, ved-livsmedier og på bark) er viktige unntak, fordi det finnes nærstående arter (og slekter) som er så grunnleggende forskjellig med hensyn til plantekjemi og struktur at de har ulike arter assosiert med seg og derfor bør skilles på grunntype-nivået. Treslaget er spesielt viktig for når det gjelder levende trær (livsmedium-hovedtypen levende vedaktige planter), men får mindre betydning etter hvert som treet går inn i seine nedbrytningsfaser der de gjenværende bestanddelene i plantene blir mer homogene og unike strukturer blir brutt ned (ved-livsmedier). De aller fleste store trearter har spesifikke organismesamfunn knyttet til seg og opprinnelsestype: opprinnelse for vedaktige planter (OT–L) har derfor hele 17 trinn. Samletrinnet  opprinnelsestype: opprinnelse for vedaktige planter (OT–L) trinn LY8 vedvekster i rosefamilien (Rosaceae) inkluderer alle vedvekster i rosefamilien, blant andre rogn, asal, hegg, kirsebær, hagtorn, slåpetorn, mispel, eple, pære, plomme og arter i roseslekta. Også blant mindre busker, lianer og lyngvekster finnes eksempler på unike organismesamfunn knyttet til ulike vertsarter. Imidlertid er vanligvis tidlige utviklingsstadier av arter som kan nå trestadium (små busker og ungplanter av treslagene) såpass artsfattige og oppviser så begrenset variasjon at det er mer hensiktsmessig å typifisere disse som ett samletrinn [opprinnelsestype: opprinnelse for vedaktige planter (OT–L) trinn LY17 lyng og busker].

Inndelingen er basert på Dahlberg & Stokland (2004–07) og Ødegaard et al. (2005).