MA Marin salinitet

Variasjon i vannets og bunnen/markas salinitet (saltholdighet) er en hovedøkoklin i saltvannssystemer og områder i umiddelbar tilknytning til disse (først og fremst fjæresonesystemer). Økoklinen marin salinitet (SA) er viktig over et stort spenn av romlige skalaer og naturtypenivåer. Saliniteten avtar generelt fra det åpne havet innover i fjordene. På lokal skala finnes variasjon i salinitet for eksempel nær utløpet av elver og bekker, og i forsenkninger som i perioder tilføres saltvann som kan stå og fordampe. Marin salinitet (SA) er en kompleks økoklin som består av flere enkeltgradienter med variasjon som bare delvis faller sammen. Viktigst er ’normalsaliniteten’, for eksempel definert som gjennomsnittlig saltholdighet i det havvannet som fjæresone- eller saltvannsbunnen er i kontakt med. Andre viktige enkeltgradienter er maksimums- og minimumssaliniteten, for eksempel definert som den høyeste respektivt laveste saltholdigheten i bunnen/marka på et gitt sted i løpet av en gitt tidsperiode. Minimumssaliniteten har betydning for utbredelsen av dypvannsarter i fjorder. Relasjonen mellom normalsalinitet og maksimalsalinitet kan sammenliknes med relasjonen mellom økoklinene vannmetning: vannmetning av marka (VM–A) og uttørkingsfare (UF) der vannmetning: vannmetning av marka (VM–A) gir utrykk for normal markfuktighet og uttørkingsfare (UF) gir uttrykk for risikoen for ekstremtørke. Til forskjell fra fuktighetsrelaterte økokliner i fastmarkssystemer og våtmarkssystemer, er samvariasjonen mellom normal- og maksimalsaliniteten sterk, bortsett fra på steder der periodevis stagnerende saltvann får fordampe (pøler, littoralbasseng og saltenger) slik at saliniteten øker over normalnivået (hypersalinitetsepisoder).

Marin salinitet (SA) er relevant for inndeling på alle naturtypenivåene livsmedium, natursystem og landskapsdel.

Variabeltype: Ø1 (økoklinal variasjon trinndelt på grunnlag av kontinuerlig variasjon, langs en kontinuerlig kompleks miljøgradient eller på grunnlag av variasjon langs en kontinuerlig artssammensetningsgradient med eller uten klar relasjon til miljøvariasjon).

Variabelformel: OE6 (ordnet faktorvariabel med envalgsavkryssing; 6 trinn).

Marin salinitet (SA) har ett økoklinuttrykk og deles i seks trinn (Tabell 1).

I saltvannssystemer finnes variasjon i marin salinitet (SA) først og fremst i marine vannmassetyper (MT) og tilgrensende bunnsystemer nær kysten, der saltvann og ferskvann blandes. Det typiske mønsteret er variasjon fra åpent hav med saltholdighet omkring 35 ‰ til utløpet av ei stor elv innerst i en fjord, der vannet er ferskt (Tabell 1). Trinn langs økoklinen marin salinitet (SA) kan typisk ha en lineær utstrekning på 100–1 000 m (10²–10³ m) eller mer.

Marin salinitet er en av de viktigste miljøfaktorene som forårsaker variasjon i artssammensetning i fjæresonesystemer. Variasjon i lokal topografi og vanntilsig forårsaker stor variasjon på fin skala relatert til kalkinnhold (KA) i fastmarkssystemer og våtmarkssystemer. I fjæresonesystemer finnes en mer eller mindre tilsvarende variasjon, gjerne på skalaer ned mot (og under) 1 m som forårsakes av variasjon i marin salinitet (SA). Typisk lineært skalaintervall for variasjon i marin salinitet (SA) i fjæresonesystemer er derfor 1–10 m (10⁰–10¹ m).

Marin salinitet (SA) overstyrer normalt kalkinnhold (KA) i saltvannsinfluerte miljøer slik at marin salinitet (SA) der er eneste viktige økoklin relatert til minæralnæringsinnhold.

Alt vann (og all jord) inneholder salter (i kjemisk betydning; det vil si vannløselige faste stoffer med krystallstruktur, dannet i reaksjon mellom en base eller et metall og en syre). Begrepet marin salinitet (saltholdighet) er imidlertid først og fremst knyttet til saltvannsinfluert vann eller bunn, og trinn langs marin salinitet (SA) kan ordnes i en såkalt thalassisk serie etter økende konsentrasjon av salter som stammer fra havvann. Salinitet er det vanligst brukte begrepet for denne variasjonen, men også begrepet halinitet er i bruk. Begrepet halinitet refererer til forekomst av halider (halogenenes anioner; spesielt klorid-ionet Cl^–), som er de anionene som er rikeligst representert i havsaltene. Begrepene salinitet og halinitet brukes til dels om hverandre. Ettersom det er den totale saltholdigheten som har biologisk betydning og ikke halidionekonsentrasjonen, blir begrepet marin salinitet benyttet for denne økoklinen i NiN. Sammenhengen mellom begreper i internasjonale standarder, som har -halin som suffiks, og trinndelingen av marin salinitet (SA) er vist i Fig. 1.

Etter at en rekke ulike systemer for trinndeling av marin salinitet (SA) var i bruk fram til 1970-tallet, har den internasjonale standarden for angivelse av marin salinitet (trinninndeling og begrepsapparat) fra 1978 etter hvert fått internasjonal aksept (den blir blant annet benyttet i EUNIS). Denne standarden er også lagt til grunn for begrepsapparatet i NiN, men enkelte trinn er slått sammen (se Fig. 1). I henhold til den internasjonale standarden, som refererer seg til vannets saltholdighet, er enheten for marin salinitet ikke lenger ppt (parts per thousand, promille, for eksempel g salt pr. liter vann), men praktiske salinitetsenheter (practical salinity units, psu), utarbeidet med referense til en standard kaliumkloridløsning (KCl). For praktiske formål kan vi likevel si at saliniteten svarer til ppt salt pr. liter vann. Saliniteten i jord fra fjæresonesystemer kan bestemmes i et vannekstrakt av jorda.

Marin salinitet (SA) trinn 6 saltanriket (Bilde 1–2) forekommer i Norge normalt bare på jord der stagnerende saltvann får stå og fordampe.

Grensa mellom meso- og polyhalint vann [marin salinitet (SA) trinn 3 brakt og trinn 4 salt med redusert saltinnhold] ved 18 ppt ble også tidligere i blant brukt som grense mellom brakkvann og saltvann. For eksempel er dette også ei viktig trinngrense i Redekes system fra 1972 (jf. Langangen 2007); svarende til en konsentrasjon på 10 g Cl^–/l. I Redekes system settes imidlertid grensa mellom ferskvann og brakkvann [parallellen til grensa mellom marin salinitet (SA) trinn 1 fersk og trinn 2 brakt med lavt saltinnhold] ved 0,1 g Cl^–/l (salinitet 0,18 ppt). Dette er en lavere grenseverdi enn i den internasjonale standarden.

Den norske inndelingen i vannmassetyper [som i NiN fanges opp av den regionale økoklinen marine vannmassetyper (MT)] benytter 24 ppt som ei praktisk grense mellom kystvann (> 24 ppt) og fjordvann. Moy et al. (2003) drøfter denne grensa i lys av inndelingen av marin salinitet (SA) i EUs vannrammedirektiv, der den internasjonale standarden blir fulgt. Moy et al. (2003) konkluderer med å dele kystvann/fjordvann i fire klasser etter saltholdighet, som eksakt svarer til marin salinitet (SA) trinnene fra og med trinn 2 brakt med lavt saltijnnhold til og med trinn 5 normalsalt (se Fig. 1) i NiN. Det bør vurderes om grensa mellom marine vannmassetyper (MT) trinn Y1 grunt fjordvann og trinn Y2 kystvann i NiN også bør harmoniseres med den internasjonale standarden og trekkes ved 18 ppt.

I NiN trekkes grensa mellom saltvannssystemer og ferskvannssystemer ved grensa mellom marin salinitet (SA) trinn 1 fersk og trinn 2 brakt med lavt saltinnhold. Vannforekomster i supralittoralsonen [oversvømmingsvarighet: oversvømming av bunn og mark (OV–A) trinn A2 supralittoral] har en særegen fauna dominert av ferskvannsinvertebrater.