T4 Levende planter på land

Levende planter på land omfatter urteaktige karplanter, alger og moser som tjener som vertsplanter eller substrat for påvekst av andre organismer.

Levende planter på land omfatter urteaktige karplanter (inkludert grasvekster og karsporeplanter, det vil si bregner, sneller og kråkefotplanter), alger og moser som tjener som vertsplanter eller substrat for påvekst av andre organismer (Bilde 1–9). Levende planter på land er substrat for epifytter (påvekstorganismer) og vertsplanter for planteetende (fytofage) dyr, først og fremst insekter. Mange organismer har levende planter både som substrat og som næringskilde, med stor variasjon i graden av avhengighet til vertsplanten utenom under selve næringsinntaket (Artikkel 1: D5b).

Livsmedium-hovedtypen levende planter på land er særlig relevant for fytofage landlevende organismer, men også for påvekstorganismer som ikke bruker planten som næringskilde. Levende planter på land omfatter alle terrestriske planter unntatt vedaktige planter. Inndelingen i 9 grunntyper er basert på to økokliner (Fig. 1, Bilde 1–9):

1. Opprinnelsestype: opprinnelse for levende  planter på land (OT–K)
2. Innstråling: varme (IS–B)

Valg av økokliner og trinn

Grunntypeinndelingen av levende planter på land tar utgangspunkt i opprinnelsestype: opprinnelse for levende  planter på land (OT–K) med 6 trinn. Innenfor de tre av disse plantegruppene anses det relevant med en videre oppdeling i to grunntyper på grunnlag av innstråling: varme (IS–B). Disse to økoklinene peker seg ut som de klart viktigste for organismer som bruker planter som vertsorganismer. Dyrearter som lever på planter er mer eller mindre artsspesifikke i sitt fødevalg, og kan grupperes etter en vertsbreddegradient som går fra monofage via oligofage til polyfage planteetere. For polyfage arter kan variasjon over et spekter av lokale miljøforhold (ikke bare varme) være vel så viktig som forekomsten av spesifikke vertsplanter. Forhold i jordsmonnet (fuktighet, innhold av organisk materiale etc.) kan for eksempel være avgjørende for larveutviklingen hos insekter. Mange insektarter som er knyttet til levende planter på land har ofte en svært begrenset forekomst fordi de har strenge krav til andre miljøfaktorer. Mange arter foretrekker for eksempel veldrenert mark, gjerne sandjord. Monofage og oligofage insektarter er sterkere begrenset i sitt vertsvalg enn polyfage arter. Ofte er de knyttet til én planteslekt eller én plantefamilie, mer sjelden er de begrenset til én planteart. Vertsplantenes utbredelse og lokale forekomst setter den absolutte yttergrensa for insektartens potensielle forekomstområde, men alle insekter har en mer begrenset forekomst enn sine vertsplanter fordi de begrenses av andre (miljø)faktorer i tillegg. Selv om mange plantegrupper har helt spesifikke insektsamfunn knyttet til seg, er det vurdert som lite hensiktsmessig å opprette livsmedium-grunntyper for alle plantetaksa som huser spesielle invertebratsamfunn. Vertsplantegruppene som inngår i opprinnelsestype: opprinnelse for levende  planter på land (OT–K) kan imidlertid ved behov deles videre inn, for eksempel i familier, slekter eller arter. En slik underoppdeling i deltrinn (Artikkel 1: D6d punkt C1) er imidlertid ikke formalisert i NiN versjon 1.0.

Torvmosesubstrat (Bilde 5) er skilt ut som eget trinn, opprinnelsestype: opprinnelse for levende  planter på land (OT–K) trinn KY3 torvmoser, fordi organismesamfunnene i torvmosematter er til dels svært artsrike og fordi andre mosesubstrater (Bilde 1–4) har mer artsfattige og komplementære organismesamfunn knyttet til seg (Krogerus 1960; R. Økland 1990b).

Drøfting av inndelingen i grunntyper

Grunntypeinndelingen er forenklet ved at fire trinn langs innstråling: varme (IS–B)

er slått sammen til to samletrinn, bestående av henholdsvis trinn B1 kjølig og trinn B2 normalvarmt, og trinn B3 varmt og trinn B4 svært varmt (’varme steder’).’Varme steder’ har et klart gunstigere varmeklima enn normalt (Bilde 3, 4, 9), noe som gir seg utslag i artssammensetningen av assosierte organismer. Varmeklimaet anses å ha betydning for artssammensetningen av assosierte arter for tre av trinnene langs opprinnelsestype: opprinnelse for levende  planter på land (OT–K). Antallet grunntyper blir derfor 9.

Relevante lokale basisøkokliner som dekkes opp på andre naturtypenivåer

Markas egenskaper, som kommer til uttrykk gjennom tilknytningen til natursystem-hovedtype (og grunntype), har avgjørende betydning for artssammensetningen på (og i) levende planter på land. Variasjon langs alle relevante lokale basisøkokliner (for marka) anses tilfredsstillende fanget opp ved angivelse av natursystem-type som det aktuelle livsmediet er knyttet til.

Én annen lokal basisøkoklin inngår i beskrivelsessystemet for levende planter på land (Fig. 2):

Mikrohabitat: planter og vedboende sopp (MI–A), med seks relevante trinn, gir mulighet for en mer detaljert karakterisering av livsmediet. Plassering på livsmediet kan i tillegg angis ved hjelp av en plasseringsindiktor med to nivåer (se Artikkel 1: D6d punkt C2). Vertsplanteforekomstens størrelse har også stor betydning for antallet av arter som bruker substratet. Slike forhold kan angis som dominansutforminger i beskrivelsessystemet for levende planter på land.

Klimarelaterte gradienter (regional variasjon) er svært viktig for sammensetningen av arter assosiert med levende planter på land. Den relative andelen planteetende organismer i forhold til predatorer og nedbrytere minker fra sør til nord og med økende høyde over havet. Det gjør også utvalget av vertsplanter. Bioklimatiske soner (BS) er derfor særlig viktig for variasjon i artssammensetningen, men også bioklimatiske seksjoner (BH) er sannsynligvis viktig.

Tilstandsvariasjon relatert til aktuell bruk har stor betydning for planteetende insekter. Fjerning av livsmediet vil umiddelbart oppfattes av de vertsspesifikke organismene som forstyrrelse. Dersom bruksregimet har negativ effekt på vertsplanten i et lengre tidsperspektiv, vil arter som bruker vertsplanten påvirkes negativt. Også dersom vertsplanten ikke påvirkes negativt i det lange løp, kan vertsspesifikke arter forsvinne på grunn av flaskehalssituasjoner med redusert substrattilgang og/eller svak evne til å rekolonisere substratet. Både bruk og opphør av bruk kan føre til endringer i relativ mengde av arter. Tilstandsvariasjon relatert til bruk, med relevans for fullstendig beskrivelse av levende planter på land som livsmedium, anses fanget opp av følgende tilstandsøkokliner som inngår i beskrivelsessystemene for relevante hovedtyper på natursystem-nivået:

• Aktuell bruksintensitet (BI)

• Aktuell bruksform (BF)
• Gjengroingstilstand (GG)

Lokal forstyrrelse som endrer livsbetingelsene for, og populasjonsstørrelsen til, levende planter på land, kan også ha betydning for arter som er assosiert med plantene. Slik lokal forstyrrelse kan gi seg utslag på natursystem- og/eller livsmediumnivået, og vil fanges opp som tilstandsvariasjon langs økoklinene

• Ferdsel med tunge kjøretøy (FK)
• Slitasje og slitasjebetinget erosjon (SE),

i det natursystemet og/eller i det ’bakkelivsmediet’ (først og fremst grovere uorganiske substrater på land, finere uorganiske substrater på land og organisk jord) der det levende plantelivsmediet befinner seg.

Størrelsen (arealet eller volumet) på forekomsten av en vertsplante har stor betydning for hvor mange arter som bruker det aktuelle substratet. Dette kan angis som dominansutforming, fortrinnsvis på natursystem-nivået.