T2 Finere uorganiske substrater på land

Finere uorganiske substrater på land omfatter alle terrestriske, overveiende uorganiske substrater med kornstørrelse < 16 mm, inkludert leire, silt, sand og fin og middels grus.

Finere uorganiske substrater på land omfatter alle terrestriske, overveiende uorganiske substrater med kornstørrelse < 16 mm, inkludert leire (Bilde 8), silt (Bilde 9), sand (Bilde 1, 3–5, 11, 14) og fin og middels grus (Bilde 7). Jord med organisk innhold mindre enn 30 % (mineraljord; Bilde 12), inkludert  humustypene mold og moder (se Green et al. 1993), tilhører også finere uorganiske substrater på land. Sanddynemark (Bilde 14) er den eneste natursystem-hovedtypen som alt overveiende består av finere uorganiske substrater på land. Mange natursystem-hovedtyper inneholder serier av grunntyper definert på grunnlag av dominerende kornstørrelse (KO) i det intervallet som omfattes av finere uorganiske substrater på land: åpen flomfastmark (Bilde 2), flomskogsmark, breforland og snøavsmeltingsområde (Bilde 7) og åpen skredmark (Bilde 3). Finere uorganiske substrater på land kan også forekomme som natursystem-del (vegetasjonsfrie flekker på marka) i mange andre natursystem-hovedtyper, til dels frikoblet fra det dominerende marksystemet i natursystemet der livsmediet forekommer. I noen av disse natursystem-hovedtypene kan finere uorganiske substrater på land med relativt homogen kornstørrelsessammensetning dekke større sammenhengende arealer. Dette gjelder blant annet i kulturmarkseng, kystlynghei, fastmarksskogsmark, boreal hei, fjellhei og tundra og snøleie der kornstørrelse (KO) inngår i beskrivelsessystemet som annen lokal basisøkoklin.

Finere uorganiske substrater på land omfatter også modifiserte livsmedier, for eksempel ballastjord og eksponert sand i sandtak.

Følgende avgrensningskommentarer er relevant for denne hovedtypen:

• Avgrensningskommentar 5 – (overveiende) uorganiske [hardbunn i marine systemer (M1), bløtbunn i marine systemer (M2), biogene karbonatsubstrater fra døde organismer (M3), hardbunn i ferskvann (F1), bløtbunn i ferskvann (F2), grovere uorganiske substrater på land (T1) og finere uorganiske substrater på land (T2)] og (overveiende) organiske livsmedier [levende organismer med karbonatsubstrater (M4) og organisk jord (T3)]
• Avgrensningskommentar 6 - umodifiserte samt mer eller mindre sterkt modifiserte livsmedier [hardbunn i marine systemer (M1), bløtbunn i marine systemer (M2), hardbunn i ferskvann (F1), bløtbunn i ferskvann (F2), grovere uorganiske substrater på land (T1) og finere uorganiske substrater på land (T2), ved-livsmedier (T6), dødt plantemateriale (T10) og dødt animalsk materiale (T11)] og syntetiske livsmedier [syntetiske livsmedier i marine systemer (M9), syntetiske livsmedier i ferskvann (F6) og syntetiske livsmedier på land (T13)]
• Avgrensningskommentar 16 – grovere uorganiske substrater på land (T1) og finere uorganiske substrater på land (T2)

Livsmedium-hovedtypen finere uorganiske substrater på land er relevant som substrat for organismer som lever i eller på løsmasser med lavt innhold av organisk materiale (mineraljord). Inndelingen av finere uorganiske substrater på land i grunntyper har først og fremst til hensikt å gjøre mulig en mer presis beskrivelse av levested for arter og samfunn ved å adressere viktige lokale basisøkokliner på en finere skala enn natursystemtype-inndelingen fanger opp.

I marine systemer, i ferskvannssystemer og på jorddekt mark på land kommer variasjon langs de fleste viktige lokale basisøkoklinene til uttrykk på så grov skala at den blir fanget opp ved angivelse av natursystem-type (hovedtype og grunntype) som det aktuelle livsmediet er knyttet til. I finere uorganiske substrater på land (og i enda sterkere grad i grovere uorganiske substrater på land) varierer derimot mange lokale basisøkokliner også på så fin skala at det er nødvendig å repetere dem i grunntypeinndelingen av livsmedium-hovedtypen. Antallet variasjonsretninger innenfor  finere uorganiske substrater på land er større enn i mange andre typer natur. Som et kompromiss mellom behovet for presisjon ved beskrivelsen av livsmediet og behovet for oversiktlighet, er finere uorganiske substrater på land delt inn i 16 grunntyper basert på 5 økokliner (Fig. 1, Bilde 1–14):

1. Marin salinitet (SA)
2. Helning (HE)
3. Vannmetning: substratfuktighet (VM–B)
4. Kornstørrelse (KO)
5. Innstråling: varme (IS–B)

Valg av økokliner og trinn

Det er stor variasjon innenfor finere uorganiske substrater på land langs en rekke økokliner. Variasjonen er likevel mindre kompleks enn i grovere uorganiske substrater på land. Antallet viktige økokliner er lavere i finere uorganiske substrater på land enn i grovere uorganiske substrater på land, av flere grunner. Finere sedimenter består oftest av godt blandet materiale med variert opphav. Substratblandingen jevner ut variasjonen langs kalkinnhold (KA) så godt at økoklinen ikke trenger inkluderes blant de viktige økoklinene. Det finnes god dokumentasjon på at marin salinitet (SA), vannmetning: substratfuktighet (VM–B), kornstørrelse (KO) og innstråling: varme (IS–B) er viktige for artssammensetningen. Kornstørrelse (KO) spesialtrinn X3 skjellsand forekommer sporadisk også på land, gjerne som skjellblandet sand- eller grussubstrat i et breit langs kysten som lå under havnivået etter  siste istid. Slike substrater typifiseres på grunnlag av dominerende kornstørrelse enten som sand- eller som grusdominerte substrater (Bilde 6). Vannmetning: substratfuktighet (VM–B) er en parallell til vanntilførsel til fast fjell (VA), som brukes til grunntypeinndeling av grovere uorganiske substrater på land. Valget av innstråling: varme (IS–B) framfor innstråling: total innstråling (IS–A) ved inndeling av finere uorganiske substrater på land begrunnes med at finere mineraljord først og fremst er substrat for varmefølsomme dyr (Bilde 4–5). For inndelingen av grovere uorganiske substrater på land er derimot innstråling: total innstråling (IS–A) foretrukket, fordi grovere mineraljord (og nakent berg) først og fremst er substrat for epilittiske moser og lav som responderer på innstråling heller enn på varme.

Helning (HE) er lagt til grunn for grunntypeinndelingen av finere uorganiske substrater på land for å fange opp ’vegger’ av konsolidert finmateriale. Slike ’vegger’ er levested for spesialiserte fugler (reirplass) og for en del insekter (Bilde 13) og har såpass ustabil overflate at vegetasjonsdekningen er lav.

Drøfting av inndelingen i grunntyper

Antallet mulige kombinasjoner av relevante trinn langs de 5 økoklinene marin salinitet (SA), helning (HE), vannmetning: substratfuktighet (VM–B), kornstørrelse (KO) og innstråling: varme (IS–B) er 6·12·6·4·5 = 8640. En lang rekke pragmatiske forenklinger er gjort for å lage en grunntypeinndeling med praktisk nytteverdi.

Langs økoklinen marin salinitet (SA) er bare skilt mellom trinn 1 ikke saltpåvirket og ’saltpåvirket’ [marin salinitet (SA) fra trinn 2 svakt saltpåvirket og høyere], for å kunne skille salt- eller sjøsprøytpåvirkete mineraljordssubstrater over fjæresonen (Bilde 14) fra substrater som ikke er saltpåvirket. Det antas at tilhørighet til natursystem-hovedtypegruppe fjæresonesystemer eller fastmarkssystemer, og til natursystem-type innen hver hovedtypegruppe, gir tilstrekkelig utdypende informasjon om substratets saltholdighet. Langs helning (HE) er foretatt en pragmatisk todeling for å skille trinn 10 svært sterk helning, trinn 11 vertikal vegg og trinn 12 overheng (helning > 60 º), ’finjordsvegger’ fra mindre sterkt hellende finere uorganiske substrater på land. Langs vannmetning: substratfuktighet (VM–B) er skilt mellom to samletrinn for organismer som lever på substratet; ’tørr’ (trinn B1 tørr og  B2 rå) og ’fuktig’ (trinn B3 fuktig, trinn B4 periodevis oversvømt og trinn B5 ofte oversvømt). I tillegg er spesialtrinnet vannmetning: substratfuktighet (VM–B) trinn BX1  i jord beholdt. Langs kornstørrelse (KO) er de fem trinnene samlet i fire samletrinn, ’leirsubstrater’ (trinn 1 leirdominert), ’siltsubstrater’ (trinn 2 siltdominert), ’sandsubstrater’ (trinn 3 dominert av fin sand og trinn 4 dominert av middels eller grov sand) og ’grussubstrater’ (trinn 5 dominert av fin eller middels grus). Langs innstråling: Varme (IS–B) er ikke trinn B1 kjølig relevant for oppdeling av tørre substrater, og trinn B3 varmt og B4 svært varmt er slått sammen til et samletrinn. Antallet kombinasjonsmuligheter er dermed redusert til 2·2·3·2·4 = 96.

Mange kombinasjoner av (samle)trinn langs de fem økoklinene blir ikke realisert under normale forhold eller forekommer så sjelden at de er uten praktisk interesse. Marin salinitet (SA) ’overstyrer’ effekten av andre økokliner (på samme måte som i grovere uorganiske substrater på land), og bare tre grunntyper [basert på variasjon i kornstørrelse (KO)] skilles derfor ut for saltpåvirket substrat. Et annet eksempel på forenkling i grunntypeskjemaet for finere uorganiske substrater på land (Fig. 1) er at innstråling: varme (IS–B) bare nyttes ved oppdeling av tørre substrater [vannmetning: substratfuktighet (VM–B) trinn B1 tørr eller  B2 rå]. Variasjon i varme er først og fremst viktig for artssammensetningen på tørre silt- og sanddominerte substrater (Bilde 4–5).

Relevante lokale basisøkokliner som dekkes opp på andre naturtypenivåer

Variasjonen innenfor finere uorganiske substrater på land er til en viss grad uavhengig av hvilken natursystem-hovedtype livsmediet forekommer i, men tilhørighet til natursystem-type gir noen indikasjoner om artssammensetningen på finere uorganiske substrater på land. Variasjon langs de viktige lokale basisøkoklinene primær suksesjon (PS) (flere økoklinuttrykk), dynestabilisering (DS), frostvirkning på marka (FM), kalkinnhold (KA) og ras- og skredhyppighet: skredhyppighet (RS–B) anses tilfredsstillende fanget opp ved angivelse av natursystem-type som det aktuelle livsmediet er knyttet til. Noen lokale basisøkokliner forklarer imidlertid variasjon i artssammensetning på flere skalaer, og er derfor lagt til grunn for inndeling både på natursystem-nivået og innenfor finere uorganiske substrater på land, for eksempel kornstørrelse (KO) og vannmetning (VM).

Modifiserte livsmedier

Modifiserte livsmedier innen finere uorganiske substrater på land omfatter sandtak, fyllmasser og alle typer bearbeidet og forflyttet mineraljord. Fordi modifiserte livsmedier innenfor finere uorganiske substrater på land i hovedsak lar seg typifisere på grunnlag av de samme økoklinene som umodifiserte substrater på land (det vil si at de kan karakteriseres som svakt eller moderat modifiserte), blir de beskrevet som undertyper innen hver grunntype, angitt med modifiseringsindikatorene v og w for henholdsvis svak og moderat modifisering.

Én annen lokal basisøkoklin inngår i beskrivelsessystemet for finere uorganiske substrater på land (Fig. 2):

Massebalanse: vinddeflasjon (MB–C). Vind- og snøvirkning fører til gjentatt eksponering av mineraljord og er en viktig forstyrrelsesfaktor i fjellet og andre utsatte steder. Blottlegging av mineraljord påvirker substratets varmekapasitet og andre viktige miljøforhold.

Artssammensetningen på finere uorganiske substrater på land varierer sterkt langs klimarelaterte gradienter. Særlig sterk endring i artssammensetningen finner sted fra varme til kalde regioner fordi mange svært varmekrevende organismer (spesielt insekter) er knyttet til finere uorganiske substrater på land. Derfor er bioklimatiske soner (BS) særlig viktig for variasjon i artssammensetningen, men også bioklimatiske seksjoner (BH) er sannsynligvis viktig.

Mange arealenheter med fastmarkssystemer inneholder naturlig eksponert mineraljord, for eksempel åpen flomfastmark langs elveløp, sanddynemark og åpen skredmark. På natursystem-nivå oppfattes ikke primær suksesjon fra nakent substrat som tilstandsvariasjon, men som variasjon relatert til de lokale basisøkoklinene primær suksesjon (PS) og dynestabilisering (DS).

Åpen mineraljord som eksponeres som følge av menneskeaktivitet, for eksempel ved at øvre jordlag fysisk fjernes, oppfattes derimot som tilstandsvariasjon (Artikkel 1: D3g). Det meste av denne tilstandsvariasjonen kommer til uttrykk på en så grov romlig skala at den fanges opp av beskrivelsessystemene for relevante hovedtyper på natursystem-nivået:

• Eutrofieringstilstand (EU)
• Miljøgifter og annen forurensning (MG)
• Forsuringstilstand (SU)
• Fremmedartsinnslag (FA)
• Aktuell bruksintensitet (BI)

• Aktuell bruksform (BF)
• Gjengroingstilstand (GG)

 Noen påvirkninger som fører til tilstandsvariasjon på finere uorganiske substrater på land varierer imidlertid i intensitet på flere romlige skalaer, og gir ofte opphav til variasjon  i artssammensetning på mye finere skala enn karakteriseringen av arealenheter på natursystem-nivået fanger opp (Fig. 3):

• Ferdsel med tunge kjøretøy (FK)
• Slitasje og slitasjebetinget erosjon (SE)

Ferdsel med tunge kjøretøy (FK) registreres som en totrinnsvariabel, med skille mellom trinn 1 uten spor etter ferdsel med tunge kjøretøy og trinn 2 spor etter ferdsel med tunge kjøretøy.