M6 Levende marine dyr

Levende marine dyr er livsmedium for parasitter og for andre påvekstorganismer.

Levende marine dyr gir grunnlag for helt unike organismesamfunn, som næringsmiljø for parasitter (inkludert parasittoider), og mer generelt som livsmedium (substrat) for påvekstorganismer. Påvekstorganismer skilles fra ektoparasitter (ytre parasitter) ved at de ikke tar næring fra vertsdyret.

Følgende avgrensningskommentar er relevant for denne hovedtypen:

• Avgrensningskommentar 11 – levende organismer med karbonatsubstrater (M4) og levende marine dyr (M6)
• Avgrensningskommentar 12 – levende marine dyr (M6) og levende dyr og dyrebo (T9)

Livsmedium-hovedtypen levende marine dyr er relevant for spesialiserte organismer som er mer eller mindre fast knyttet (Artikkel 1: E2a) til sine substrater, som parasitter eller gjennom andre relasjoner (se Artikkel 24). Inndelingen i 6 grunntyper er basert på to økokliner (Fig. 1):

1. Opprinnelsestype: opprinnelse for levende marine dyr (OT–H)
2. Mikrohabitat: dyr (MI–C)

Valg av økokliner og trinn

Systematisk tilhørighet [opprinnelsestype: opprinnelse for levende marine dyr (OT–H)] og mikrohabitat innenfor vertsdyret [mikrohabitat: dyr (MI–C)], med henholdsvis 3 og 2 relevante trinn (se Fig. 1), anses tilstrekkelig for å beskrive hovedtrekk i artssammensetningsvariasjonen innenfor livsmedium-hovedtypen levende marine dyr.

Drøfting av inndelingen i grunntyper

Hver av de seks kombinasjonene av relevante trinn langs de to økoklinene utgjør en grunntype. Det finnes trolig en del overlapp i artssammensetning mellom mikrohabitat: dyr (MI–C) trinn CY5 ytre vev og trinn CY6 indre vev for opprinnelsestype: opprinnelse for levende marine dyr (OT–H) trinn HY1 pattedyr (sjøpattedyr) ogtrinn HY2 fisk, men separate grunntyper for disse to trinnene langs opprinnelsestype: opprinnelse for levende marine dyr (OT–H) er likevel opprettholdt inntil kunnskapsgrunnlaget er klarlagt.

Endoparasitter hos hornkoraller utgjør en karakteristikk gruppe livsmedier innenfor grunntype [6] indre vev hos marine invertebrater uten kalkskjellett.

Inndelingen er delvis parallell med inndelingen av levende ferskvannsdyr.

Relevante lokale basisøkokliner som dekkes opp på andre naturtypenivåer

Tilknytning til natursystem-hovedtype (og grunntype) er viktig for artssammensetningen på, og knyttet til, stasjonære levende dyr. Særlig viktige lokale basisøkokliner er marin salinitet (SA), vannsirkulasjon: oksygentilgang (VS–A) og dybderelatert lyssvekking i vann (DL), som (vanligvis) kommer til uttrykk på så grov skala at den blir fanget opp ved angivelse av natursystem-type som det aktuelle livsmediet er knyttet til. For mobile dyr er i stedet variasjon langs regionale gradienter [marine vannmassetyper (MT)] viktig.

Som livsmedium er levende marine dyr ’livsmedier på livsmedier’ [deler av sammensatte livsmedium-objekter (Artikkel 1: D5f)], der et (sekundært) livsmedium (i dette tilfelle de levende marine dyra) er knyttet til et primært livsmedium (dyras levesteder; i dette tilfelle vertsdyret) som har en egen sterk livsmedium-tilknytning. Fullstendig karakteristikk av levende marine dyr som livsmedium innbefatter derfor også en karakteristikk av natursystemet som livsmediet forekommer i.

Ingen andre økokliner inngår i beskrivelsessystemet for levende marine dyr, men levevilkårene til arter som er knyttet til levende marine dyr bestemmes også av hvilke livsmedier vertsdyrene er knyttet til og hvilken føde de utnytter. Organismer som utnytter levende dyr som livsmedium har også tilpasset seg vertsdyrenes forekomstområde langs de viktigste lokale basisøkoklinene.

Ulike marine vertsdyr har forskjellige utbredelsesmønstre (akkurat som andre dyr). Arter med lav vertspesifisitet har ofte vid utbredelse, mens spesialister har mer begrenset utbredelse innenfor utbredelsesområdet til vertsorganismen. Viktige økokliner er marine vannmassetyper (MT) og marine økoregioner (MS).

Tilstandsvariasjon har sannsynligvis betydning for arter som er knyttet til levende marine dyr bare indirekte, ved at vertsdyrene (eventuelt) påvirkes av variasjon langs tilstandsøkokliner.

Ingen tilstandsøkokliner inngår i beskrivelsessystemet for levende marine dyr.