Fjellhei og tundra
Fjellhei og tundra består av stabilt jorddekte områder med flerårig planteliv over skoggrensa på fastlandet og på Svalbard. Jorda er så stabil at både busker og dvergbusker trives. Fjellhei og tundra dekker store arealer i fjellet på fastlandet og på Svalbard.
- Innhold
- Kort om hovedtypen
- Utfyllende beskrivelse
- Drøfting av, og kommentarer til, sentrale begreper
- Avgrensning mot andre hovedtyper
- Kort om grunntypeinndelingen
- Andre lokale basisøkokliner
- Regional variasjon
- Tilstandsøkokliner
- Objektinnhold
- Landformvariasjon
- Dominans
Kort om hovedtypen
Fjellhei og tundra omfatter jorddekt fastmark på fastlandet over eller nær skoggrensa og i Arktis, som ikke er sterkt påvirket av frostprosesser. Hovedtypen dekker store arealer i lavalpin og mellomalpin bioklimatisk sone på fastlandet og i mellomarktisk tundrasone på Svalbard. Fjellhei og tundra kjennetegnes ved å ha etablert flerårig vegetasjon, oftest med et karakteristisk innslag av busker og/eller dvergbusker. Ofte er vegetasjonen karakteristisk sonert fra avblåst rabbe via snøbeskyttet hei til leside fordi snødekkestabiliteten har et karakteristisk mønster som gjentar seg fra år til år (Bilde 1–3). Snødekkevarighet er ikke en viktig vekstbegrensende faktor.
Utfyllende beskrivelse
En grundig karakteristikk av forekomstområdet for fjellhei og tundra langs de lokale basisøkoklinene snødekkestabilitet (SS) og snødekkebetinget vekstsesonglengde (SV) i ulike bioklimatiske soner (BS) er gitt i Artikkel 15.
Drøfting av, og kommentarer til, sentrale begreper
Se Artikkel 9 for drøfting av begrepene fjellhei og tundra.
Avgrensning mot andre hovedtyper
Følgende avgrensningskommentarer er relevante for denne hovedtypen:
Avgrensningskommentar 26 – våtmarkssystemet svak kilde og kildeskogsmark (V3) mot fastmarkssystemene åpen ur og snørasmark (T17), åpen skredmark (T18), fjellhei og tundra (T29) og snøleie (T30)
Avgrensningskommentar 35 – våtmarkssystemet åpen myrflate (V6) mot fastmarkssystemene frostmark og frosttundra (T28), fjellhei og tundra (T29), og snøleie (T30)
Avgrensningskommentar 47 – kystlynghei (T5) og fjellhei og tundra (T29)
Avgrensningskommentar 65 – isinnfrysingsmark (T24) mot åpen grunnlendt naturmark i lavlandet (T25) og fjellhei og tundra (T29)
Avgrensningskommentar 66 – åpen grunnlendt naturmark i lavlandet (T25) mot fjellhei og tundra (T29)
Avgrensningskommentar 67 – boreal hei (T26) og fjellhei og tundra (T29)
Avgrensningskommentar 68 – arktisk steppe (T27) mot fjellhei og tundra (T29)
Avgrensningskommentar 69 – frostmark og frosttundra (T28) mot relevante hovedtyper på mark som ikke er sterkt preget av frostaktivitet: fjellhei og tundra (T29) og snøleie (T30)
Avgrensningskommentar 70 – fjellhei og tundra (T29) mot snøleie (T30)
Kort om grunntypeinndelingen
Fjellhei og tundra deles i 25 grunntyper på grunnlag av fire økokliner (Fig. 1, Bilde 1–35):
Snødekkestabilitet (SS)
Høyderelatert vekstsesongreduksjon i arktisk-alpine områder (HV)
Vannmetning: vannmetning av marka (VM–A)
Kalkinnhold (KA)
Valg av økokliner og trinn
Fjellhei og tundra inneholder tilsynelatende klare paralleller til grunntypene av fastmarksskogsmark (mellom avblåste rabber og lavdominert skog, mellom leside-enger og lågurtskoger etc.). Likvel finnes det også fundamentale forskjeller mellom hovedøkoklinene uttørkingsfare (UF) i skogsmark og snødekkestabilitet (SS) i fjellet og i arktiske områder, som gjør det uhensiktsmessig å betrakte disse som to sider av en og samme lokale basisøkoklin [se fyldig drøfting i Artikkel 15 og i omtalen av ’Relasjon til andre økokliner’ i beskrivelsen av økoklinen uttørkingsfare (UF)]. Fjellhei og tundra omfatter snødekkestabilitet (SS) fra trinn 1 leside til trinn 3 avblåst rabbe, som altså bare delvis svarer til uttørkingsfare (UF) fra trinn 1 frisk til trinn 3 svært tørkeutsatt.
Liksom i de fleste andre hovedtyper av natursystemer på jorddekt fastmark, er kalkinnhold (KA) en viktig økoklin. Fjellhei og tundra omfatter variasjon fra trinn 2 kalkfattig til trinn 6 kalkmark (se kontrastene mellom Bilde 4 og Bilde 9, mellom Bilde 11 og Bilde 15, mellom Bilde 17 og Bilde 22, og mellom Bilde 25 og Bilde 34). I Artikkel 15 diskuteres ulike forklaringer på at snødekkestabilitet (SS) trinn 1 leside ikke finnes ovenfor overgangen mellom lavalpin og mellomalpin bioklimatisk sone, og for at snødekkestabilitet (SS) trinn 2 snøbeskyttet hei som i lavalpin sone kjennetegnes av dvergbuskheier erstattes av tørrgrasheier i mellomalpin sone. Denne fysiognomisk viktige overgangen fanges opp av økoklinen høyderelatert vekstsesongreduksjon i arktisk-alpine områder (HV) som variasjon fra trinn 1 dvergbuskhei (for eksempel Bilde 11–14) og trinn 2 tørrgrashei (Bilde 17–22). Liksom på fastmarksskogsmark skilles mellom vannmetning: vannmetning av marka (VM–A) trinn A1 veldrenert mark og trinn A2 fuktmark.
Ovenfor skoggrensa forekommer knapt større sammenhengende områder med berggrunn med avvikende kjemisk sammensetning. Økoklinen tungmetallinnhold (TU) er derfor verken lagt til grunn for grunntypeinndeling eller inkludert i beskrivelsessystemet for fjellhei og tundra.
Drøfting av inndelingen i grunntyper
Inndelingen i 25 grunntyper basert på fire økokliner er vist i Fig. 1. De fleste av grunntypene er illustrert (se Bilde 1–35). Ved inndelingen er noen forenklinger gjort i forhold til det komplette gradientskjemaet, som har 3·2·2·5 = 60 trinn. Inndelingen i tre trinn langs snødekkestabilitet (SS) hvorav (bare) trinn 2 snøbeskyttet hei igjen er delt i to trinn langs høyderelatert vekstsesongreduksjon i arktisk-alpine områder (HV), er gjennomført konsekvent.
Det er konsekvent skilt mellom to trinn langs vannmetning: vannmetning av marka (VM–A) for alle relevante kombinasjoner av trinn langs de øvrige lokale basisøkoklinene, med unntak for snødekkestabilitet (SS) trinn 3 avblåst rabbe, der vannmetning: vannmetning av marka (VM–A) trinn A2 fuktmark knapt finnes. Fuktmark dekker langt lavere andeler av hovedtypens samlete areal i fjellhei og tundra enn i tilsvarende typer i fastmarksskogsmark, også for snødekkestabilitet (SS) trinn 2 snøbeskyttet hei og trinn 1 leside. Dette skyldes grunt jordsmonn og sterkt eksponering for uttørkende vinder. Fuktmarksarealet øker imidlertid mot oseaniske bioklimatiske seksjoner.
I norsk vegetasjonsøkologi er det tradisjon for å skille ut 2(–3) parallelle serier av typer langs økoklinen kalkinnhold (KA) i fjellet. Hovedtodelingen skiller for eksempel blåbær-, blålyng- og kreklingheier (grunntypene [1] blåbær-lesidehei og [11] kalkfattig fjellhei) fra reinrose- og kantlyngheier (grunntypene [12] reinrosehei og [13] reinrosekalkhei), og faller sammen med grensa mellom kalkinnhold (KA) trinn 4 intermediær og trinn 5 kalkrik. Som påpekt i beskrivelsen av fastmarksskogsmark, er det imidlertid også for fjellhei og tundra åpenbart at de ekstremrike fjellheiene inneholder en rekke spesielle, mindre vanlige arter [se for eksempel Gjærevoll (1956)]. Dette begrunner et konsekvent skille mellom kalkinnhold (KA) trinn 5 kalkrik og trinn 6 kalkmark. For å sikre best mulig parallellitet mellom grunntyper i ulike fastmarkssystemer, er samme system for å slå sammen fem trinn til tre samletrinn langs kalkinnhold (KA) benyttet for snødekkestabilitet (SS) trinn 2 snøbeskyttet hei og trinn 3 avblåst rabbe som ved inndelingen av en lang rekke andre hovedtyper av fastmarkssystemer (kystlynghei, nakent berg, åpen ur og snørasmark, moderat tørkeutatt og ekstremt tørkeutsatt fastmarksskogsmark, åpen grunnlendt naturmark i lavlandet, boreal hei og seint og ekstremt snøleie). Det er imidlertid stor variasjon i planteartssammensetning innenfor kalkinnhold (KA) samletrinnet som består av trinn 4 intermediært og trinn 5 kalkrik. Ekspertgruppa har derfor, etter mønster av grunntypeinndelingen av fastmarksskogsmark for blåbær- og lågurtskog [uttørkingsfare (UF) trinn 1 frisk], benyttet alle fem trinn langs kalkinnhold (KA) som separate trinn i grunntypeinndelingen for fjellhei og tundra, grunntyper for leside [snødekkestabilitet (SS) trinn 1 leside].
Liksom i fastmarksskogsmark finner det innenfor fuktmarkstypene i leside sted en overgang fra soligen mot rheogen markfukting parallelt med variasjonen langs kalkinnhold (KA). Denne overgangen gjenspeiles i en serie fra intermediære bregnedominerte enger [[8] storbregne-lesideeng; S5 Alpin bregne-eng og de deler av S6 Fattig høystaude-eng og -kratt hos Fremstad (1997) som ikke hører til åpen kilde; se Bilde 10] til kalkrike høgstaudedominerte enger [[9] høgstaude-lesideeng og [10] høgstaude-lesidekalkeng; S7 Rik høystaude-eng og -kratt hos Fremstad (1997)]. Fordelingen av høgstaudedominerte (inkludert bregnerike) vegetasjonstyper på natursystem-hovedtyper er drøftet i avgrensningskommentar mellom våtmarkssystemet sterk kaldkilde og fastmarkssystemene åpen ur og snørasmark, åpen skredmark, fjellhei og tundra og snøleie.
Andre lokale basisøkokliner
Følgende lokale basisøkokliner inngår i beskrivelsessystemet for fjellhei og tundra (Fig. 2):
Kornstørrelse (KO) varierer en del innenfor fjellhei og tundra, sjøl om relativ arealdekning av trinn 9 (fast) fjell er høyt. Arealandelen som er knyttet til fast fjell øker med høyde over havet, liksom i fastmarksskogsmark. Årsaken til dette er at jordsmonnsdannelsen går saktere i et kjøligere klima, slik at en økende andel av berg som etter istiden var uten løsmassedekke vil befinne seg i et tidlig primærsuksesjonsstadium på større høyder over havet. Over skoggrensa øker vindeksponeringen drastisk og forsterker effekten av det kjølige klimaet, blant annet ved å fremme erosjon (deflasjon). Likevel har sannsynligvis kornstørrelse (KO) en viss effekt på artssammensetningen også i fjellhei og tundra. Samme forenkling av trinndelingen som er brukt for fastmarksskogsmark er benyttet, det vil si at skillet mellom kornstørrelse (KO) trinn 5 dominert av fin eller middels grus og trinn 6 dominert av grov grus, som definerer skillet mellom livsmedium-hovedtypene grovere uorganiske substrater på land og finere uorganiske substrater på land, også gjenspeiles i beskrivelsessystemet for fjellhei og tundra. Kornstørrelse (KO) trinn 1 leirdominert finnes knapt i fjellet, og er slått sammen med trinn 2 siltdominert. Ingen av spesialtrinnene er relevant for fjellhei og tundra.
Innstråling: total innstråling (IS–A) har en viss betydning for artssammensetningen også i fjellet, men i mindre grad enn i fastmarksskogsmark. Årsaken til dette er at lysforholdene generelt er gode over skoggrensa, der trær mangler. Det er likevel et kjent fenomen at varmekjære planter også i fjellet finnes høyere over havet i sørvendte, varme lier enn på mindre gunstige steder (jf. Nordhagen 1943).
Frostvirkning på marka (FM) er representert med to trinn, Y1 mark uten eller med ubetydelig frostvirkning og trinn Y3 flytjordsmark, i fjellhei og tundra. Denne økoklinen reflekterer jordstabilitet, som er en viktig årsak til variasjon i artssammensetning, ofte på fin skala, i fjellet. Forskjellen mellom trinnene gjenspeiler seg i artssammensetningens innhold av forstyrrelsestolerante arter (Dahl 1957). Variasjon relatert til jordstabilitet synes ofte som mønstre på svært fin skala, men økoklinen er likevel inkludert i beskrivelsessystemet for fjellhei og tundra fordi relativ arealandel av stabil kontra flytjordsutsatt mark er en viktig karakteristikk av arealer i fjellet.
Massebalanse: vinddeflasjon (MB–C) er en viktig kilde til variasjon i artssammensetning på relativt fin skala i fjellhei og tundra; trinn 2 deflasjonsmark (Bilde 31–34) kan dekke betydelige arealer på rabbe [snødekkestabilitet (SS) trinn 3 avblåst rabbe].
Grunnleggende hevdintensitet (HI) og grunnleggende hevdform (HF) er viktige økokliner fordi store arealer med fjellhei og tundra fortsatt blir ekstensivt beita i Norge (Austrheim et al. 2008). I tidligere tider ble også enkelte arealer over skoggrensa slått. Begge disse formene for hevd svarer til grunnleggende hevdintensitet (HI) trinn 2 svært ekstensiv grunnleggende hevd, i motsetning til trinn 1 ingen påviselig hevd. For arealenheter preget av hevd, kan hevdform angis som grunnleggende hevdform (HF) trinn Y1 slått eller trinn Y2 beite.
Regional variasjon
Fjellhei og tundra forekommer på det norske fastlandet i alle bioklimatiske soner: boreale og alpine områder (BS–A) fra trinn A4 nordboreal sone (NB) på steder med edafisk senket skoggrense, for eksempel avblåste rabber, til trinn A6 mellomalpin sone (MA) og, i det arktiske fastlandsområdet også i bioklimatiske soner: arktiske områder (BS–B) trinn B1 arktisk kratt-tundrasone (ASHTZ) og B2 sørarktisk tundrasone (SATZ). På Svalbard forekommer fjellhei og tundra først og fremst i bioklimatiske soner (BS–B) trinn B3 mellomarktisk tundrasone (MATZ), men også i B4 nordarktisk tundrasone (NATZ). Fjellhei og tundra finnes i alle bioklimatiske seksjoner (BH). Fjellhei og tundra er en mangfoldig og variabel natursystem-hovedtype, med stor regional variasjon i artssammensetning. En samlet oversikt over regional variasjon mangler, men aspekter av regional variasjon er beskrevet av Nordhagen (1943), R. Økland & Bendiksen (1985) og Fremstad (1997).
Tilstandsøkokliner
Beskrivelsessystemet for fjellhei og tundra (Fig. 3) inneholder tilstandsøkokliner for aktuell bruk [aktuell bruksintensitet (BI) og aktuell bruksform (BF)], mens tilstandsvariasjon relatert til annen menneskepåvirkning [ferdsel med tunge kjøretøy (FK), slitasje og slitasjebetinget erosjon (SE), og fremmedartsinnslag (FA)] fanges opp av de generelle tilstandsvariablene. For aktuell bruksintensitet (BI) er bare trinn 1 ikke i bruk og trinn 2 svært ekstensiv aktuell bruk relevant. Fjellhei og tundra mangler tresjikt, men kan ha et busksjikt. Forekomsten av et busksjikt fanges opp av tilstandsvariabelen sjiktning (SJ).
Objektinnhold
Beskrivelsessystemet for fjellhei og tundra inneholder objektenheter uten direkte betydning for artsmangfoldet (se Fig. 4), som inngår i det generelle beskrivelsessystemet for fastmarkssystemer.
Landformvariasjon
Fjellhei og tundra kan inneholde distinkte landformer som resultat av jordflyt, som adresseres gjennom den lokale basisøkoklinen frostvirkning på marka (FM) trinn Y3 flytjordsmark. Forekomst av tydelige mikro-former av landformenhetene flyttblokk (AB–5) og flytjordsvalk (ML–8) er inkludert i beskrivelsessystemet for landformvariasjon (Fig. 5).
Dominans
Ingen dominanstyper blir beskrevet for fjellhei og tundra, men det finnes betydelig variasjon i dominansforholdene i feltsjiktet. I den lavalpine bioklimatiske sonen [bioklimatiske soner: boreale og alpine områder (BS–A) trinn A5 lavalpin sone (LA) og i den sørligste arktiske sonen [bioklimatiske soner: arktiske områder (BS–B) trinn B1 arktisk kratt-tundrasone (ATHZ)] har fjellhei og tundra ofte et ’oversjikt’ av lave busker, for eksempel av einer (Juniperus communis), dvergbjørk (Betula nana) og vierarter (Salix spp.). Forekomsten av et lavt busksjikt har betydning både for utseende og for artssammensetning i fjellhei og tundra fordi et slikt ’ekstra oversjikt’ har noe av den samme funksjonen som kronesjiktet i en skog. Det beskytter mot uttørking og ekstrem frost, særlig om vinteren på avblåste rabber, men samtidig reduseres også lystilgangen til marka og mengden strøfall øker.