Åpen grunnlendt naturmark i lavlandet

Åpen grunnlendt naturmark i lavlandet omfatter jorddekt naturmark under skoggrensa som ikke tilfredsstiller skogsmarksdefinisjonen og som heller ikke hører inn under noen av de andre natursystem-hovedtypene på åpen naturmark i lavlandet (åpen flomfastmark, breforland og snøavsmeltingsområde, fuglefjell-eng, kystnær grus- og steinmark, sanddynemark, åpen ur og snørasmark, åpen skredmark, nakent berg, isinnfrysingsmark eller boreal hei).

Åpen grunnlendt naturmark i lavlandet omfatter primært sonen med åpen, grunnlendt men jorddekt fastmark som under skoggrensa skiller bergknaus (natursystem-hovedtypen nakent berg) fra fastmarksskogsmark (Bilde 1, 3, 6). Denne sonen er ofte (eller oftest) bare en relativt smal overgangssone (økoton), men iblant kan åpen grunnlendt naturmark dekke større sammenhengende arealer (Bilde 8). Særlig er dette tilfellet langs kysten og langs større sjøer, der skogsmarka av ulike grunner ikke strekker seg helt ned til flommarka. Dette kan dels skyldes at miljøforholdene ikke er gunstige for vekst av trær (vindutsatthet, saltsprut etc.), men det kan også komme av at den primære suksesjonen (inkludert jordsmonndannelsen) på bergknauser går langsommere på grunn av sterk vær- og vindeksponering (Bilde 4). Det kan også skyldes menneskepåvirkning (for eksempel tråkkslitasje).

 Åpen grunnlendt naturmark i lavlandet er en egen natursystem-hovedtype og ikke slått sammen med nakent berg fordi nakent berg hovedsakelig huser steinboende (epilittiske) arter mens jorddekt (om enn grunnlendt) mark hovedsakelig huser epigeiske (jordboende) arter; se Bilde 2–5. Artssammensetningen på nakent berg og på åpen grunnlendt naturmark i lavlandet er derfor i liten grad overlappende. En lang rekke arter er spesifikt knyttet til åpen grunnlendt naturmark. Dette gjelder først og fremst arter, både planter og dyr, som krever jordsmonn av en viss tjukkelse samt lys og/eller varme, og som raskt skygges ut i en skog. En lang rekke rødlistete karplantearter med sørøstlig utbredelse (og utbredelsestyngdepunkt nær Oslofjorden) har sin hovedforekomst i denne natursystem-hovedtypen, for eksempel solrose (Helianthemum nummularium; Bilde 10) og kubjelle (Pulsatilla pratensis; Bilde 12). Natursystem-hovedtypen huser også interessante lavlandsforekomster av arter som i dag har sin hovedutbredelse i fjellet [for eksempel reinrose (Dryas octopetala) og bergstarr (Carex rupestris) på Langøya (Bamble, Telemark)]. Disse forekomstene anses som relikter etter den såkalte protokratiske floraen (den første floraen som vandret inn etter istida).

Typifisering av natur på overgangen mellom åpen og skogkledd naturmark

Ekspertgruppa har valgt å skille ut tre natursystem-hovedtyper langs soneringen (jorddybdegradienten) fra bergknaus (nakent berg) via åpen gruntjordsmark (åpen grunnlendt naturmark i lavlandet) til fastmarksskogsmark. Også når nakent berg grenser mot andre hovedtyper av åpen mark (for eksempel kulturmarkseng eller kystlynghei) er det i prinsippet mulig å definere en sone som med hensyn til topografiske forhold, jordsmonnsdybde og tørkeutsatthet svarer til sonen med åpen grunnlendt naturmark. Konsenkvent utskilling av denne sonen som en natursystem-hovedtype uavhengig av hvilke(t) natursystem(er) som grenser til, vil ha den fordelen at nakent berg i lavlandet alltid vil grense til samme hovedtype av gruntmarksnatursystem. Men en slik definisjon av åpen grunnlendt naturmark i lavlandet har opplagte ulemper:

Grensa mellom åpen grunnlendt naturmark i lavlandet og andre åpne systemer vil være svært vanskelig å gi en presis definisjon i de tilfeller der ikke skogsmarkskriteriet kan anvendes.
Ei grense mellom åpen grunnlendt naturmark og andre åpne systemer trukket ’omtrent der man skulle forvente at jordsmonnet var dypt nok til at ei skogsmark skulle kunne utvikles’ vil være basert på potensiell og ikke på aktuell natur, i strid med prinsippene for typifisering på natursystem-nivået (se Artikkel 1: E1a punkt 4).
Ekspertgruppa har derfor valgt ikke å bruke et slikt teoretisk basert avgrensningskriterium, men i stedet legge til grunn et hovedprinsipp om at åpen grunnlendt naturmark som ikke grenser til skogsmark inngår i natursystem-hovedtypene den grenser til. I fjellet vil dette først og fremst være fjellhei og tundra (men i noen grad også snøleier). I lavlandet vil dette først og fremst være kulturmarkshovedtypene kulturmarkseng og kystlynghei og naturmarkshovedtypen boreal hei. Alle disse kulturbetingete hovedtypene skal avgrenses mot nakent berg etter de samme kriterier som brukes for å skille åpen grunnlendt naturmark i lavlandet fra nakent berg.

En avgrensning basert på potensiell grense for skogsmark vil ha den tilleggsulempen at grunnlendt mark som klart tilfredsstiller kriteriene for kulturmark (ved å være betinget av samme type hevd som mark med dypere jordsmonn; for eksempel brann i lynghei og beite i beitemark) vil bli inkludert i natursystem-hovedtyper av naturmark. Dette er ikke forenlig med tredelingen i naturmark, kulturmark og kunstmark som første inndelingsgrunnlag for fastmark i Naturtyper i Norge (se Artikkel 1: D3d).

Følgende avgrensningskommentarer er relevante for denne hovedtypen:

Avgrensningskommentar 45 – kulturmarkseng (T4) mot åpen grunnlendt naturmark i lavlandet (T25)
Avgrensningskommentar 46 – åpen grunnlendt naturmark i lavlandet (T25) mot kystlynghei (T5) og boreal hei (T26)
Avgrensningskommentar 52 – fosse-eng (T10) mot åpen ur og snørasmark (T17), åpen skredmark (T18) og åpen grunnlendt naturmark i lavlandet (T25)
Avgrensningskommentar 61 – nakent berg (T20) (og andre natursystem-hovedtyper på åpen natur-fastmark) mot åpen grunnlendt naturmark i lavlandet (T25)
Avgrensningskommentar 65 – isinnfrysingsmark (T24) mot åpen grunnlendt naturmark i lavlandet (T25) og fjellhei og tundra (T29)
Avgrensningskommentar 66 – åpen grunnlendt naturmark i lavlandet (T25) mot fjellhei og tundra (T29)

Åpen grunnlendt naturmark i lavlandet deles i åtte grunntyper på grunnlag av to økokliner (Fig. 1):

Tungmetallinnhold (TU)
Vannmetning: vannmetning av marka (VM–A)
Kalkinnhold (KA)

Valg av økokliner og trinn

Åpen grunnlendt naturmark i lavlandet omfatter jorddekt naturmark under skoggrensa, som ikke faller inn under skogsmarksdefinisjonen og som heller ikke hører inn under flomskogsmark, åpen flomfastmark, breforland og snøavsmeltingsområde, fuglefjell-eng, åpen ur og skredmark, nakent berg, isinnfrysingsmark, fjellhei og tundra eller snøleie. Oftest forekommer åpen grunnlendt naturmark i lavlandet som en smal brem mellom nakent berg eller strandberg og fastmarksskogsmark innenfor [gjerne tørkeutsatte grunntyper; uttørkingsfare (UF) trinn 2 moderat tørkeutsatt eller 3 svært tørkeutsatt]. Natursystem-hovedtypen åpen grunnlendt naturmark i lavlandet skiller seg fra nakent berg ved å ha et jordsmonn og fra skogsmark ved at jordsmonnet er for grunt til utvikling av en skogsmark.

Berggrunnens kjemiske sammensetning har stor betydning for artssammensetningen i åpen grunnlendt naturmark i lavlandet, og fanges opp av de to lokale basisøkoklinene kalkinnhold (KA) og tungmetallinnhold (TU). Kalkinnhold (KA) varierer fra trinn 2 kalkfattig til trinn 6 kalkmark. Tungmetallinnhold (TU) forekommer som trinn Y1 normalt, trinn Y2 ultramafisk (først og fremst olivinstein) og stedvis sikkert også Y3 kis-rik. Trinn Y3 forekommer imidlertid hovedsakelig på flekker som er så små at de bare fanges opp på livsmedium-naturtypenivået (som grunntyper innenfor grovere uorganiske substrater på land).

 Liksom for annen jorddekt fastmark (og fastmarksskogsmark) finnes betydelig variasjon langs vannmetning: vannmetning av marka (VM–A), fra trinn A1 veldrenert mark til trinn A2 fuktmark. Vannmetningen gjenspeiler seg klart i artssammensetningen. Fordi det grunne jordsmonnet holder dårlig på fuktigheten, forutsetter forekomst av fuktmark konsentrert eller i hvert fall hyppig tilførsel av vann (Bilde 3–4).

Drøfting av inndelingen i grunntyper
Inndelingen i åtte grunntyper (Fig. 1, Bilde 1–13) er basert på de samme prinsippene for håndtering av variasjon langs tungmetallinnhold (TU) og kalkinnhold (KA) som er lagt til grunn for inndelingen av ur og snørasmark og nakent berg. I motsetning til i fastmarksskogsmark, der berggrunnen er dekket av et tjukt jordlag, oftest med høyt organisk innhold, er jorda i åpen grunnlendt naturmark i lavlandet oftest grunn og mer eller mindre mineraljordrik. Markegenskapene har i liten grad blitt modifisert av jordsmonnsdannende prosesser (se Artikkel 27), og åpen grunnlendt naturmark i lavlandet på bergarter med avvikende kjemisk sammensetning [tungmetallinnhold (TU) trinn Y2 ultramafisk] har derfor en karakteristisk og vanligvis lite variabel artssammensetning (Bilde 13) sammenliknet med mark med et tjukt mer eller mindre organisk jordlag (for eksempel fastmarksskogsmark). De to lokale basisøkoklinene kalkinnhold (KA) og tungmetallinnhold (TU) krysses derfor ikke med hverandre, men utgjør i stedet 4 ulike kategorier for total mineralnæringsstatus som blir krysset med to trinn for vannmetning: vannmetning av marka (VM–A), som vist i Fig. 1. Denne oppdelingen, inkludert måten fem trinn langs kalkinnhold (KA) blir slått sammen til tre samletrinn, er den samme som blir brukt ved grunntypeinndeling av kystlynghei, åpen ur og snørasmark, boreal hei, nakent berg, snøbeskyttet fjellhei og tundra og moderat og svært tørkeutsatt fastmarksskogsmark.

Følgende lokale basisøkokliner er inkludert i beskrivelsessystemet for åpen grunnlendt naturmark i lavlandet (Fig. 2):

Innstråling: total innstråling (IS–A) er inkludert i beskrivelssessystemet fordi eksponeringsretning og plassering i terrenget har betydning for forekomst av varmekjære arter, sannsynligvis også den relative andelen skygge- og fuktighetselskende arter. Innstråling: total innstråling (IS–A) fra trinn 4 lav solinnstråling til trinn 6 høy solinnstråling er relevant for åpen grunnlendt naturmark i lavlandet. Gjennomgående lav helning gjør det imidlertid sannsynlig at innstråling er mindre viktig enn for eksempel i nakent berg og åpen ur og snørasmark.

Grunnleggende hevdintensitet (HI) og grunnleggende hevdform (HF) er inkludert i beskrivelsessystemet fordi åpen grunnlendt naturmark i lavlandet, i likhet med tilgrensende beiteskoger (hovedtypen fastmarksskogsmark), i noen grad har inngått i større utmarksbeiteområder. Dette svarer til grunnleggende hevdintensitet (HI) trinn 2 svært ekstensiv grunnleggende hevd, i motsetning til trinn 1 ingen påviselig hevd (Bilde 1, 5) Åpen grunnlendt naturmark i lavlandet kan også ha vært nyttet som slåttemark. For arealenheter preget av hevd, skilles derfor mellom trinnene Y1 slått og Y2 beite langs økoklinen grunnleggende hevdform (HF).

Åpen grunnlendt naturmark i lavlandet er, pr. definisjon, begrenset til bioklimatiske soner: boreale og alpine områder (BS–A) trinn A1 boreonemoral sone (BN) til A4 nordboreal sone (NB), men forekommer i alle relevante bioklimatiske seksjoner (BH). Det er betydelig regional variasjon i artssammensetning innen typen, kanskje først og fremst relatert til forekomst av sørlige og sørøstlige (varmekjære), kalkkrevende arter. Det finnes ingen sammenstilling av denne regionale variasjonen.

Beskrivelsessystemet for åpen grunnlendt naturmark i lavlandet (Fig. 3) inneholder tilstandsøkokliner for aktuell bruk [aktuell bruksintensitet (BI) og aktuell bruksform (BF)], mens tilstandsvariasjon relatert til annen menneskepåvirkning [ferdsel med tunge kjøretøy (FK), slitasje og slitasjebetinget erosjon (SE), og fremmedartsinnslag (FA)] fanges opp av de generelle tilstandsvariablene. For aktuell bruksintensitet (BI) er bare trinn 1 ikke i bruk og trinn 2 svært ekstensiv aktuell bruk relevant. Åpen grunnlendt naturmark i lavlandet mangler tresjikt, men kan ha et busksjikt. Forekomsten av et busksjikt fanges opp av tilstandsvariabelen sjiktning (SJ). Det er mulig at tendensen til forekomst av busksjikt er økende, som følge av opphør av bruk som beitemark (Bilde 1, 5).

Beskrivelsessystemet for åpen grunnlendt naturmark i lavlandet inneholder objektenheter uten direkte betydning for artsmangfoldet (se Fig. 4) som inngår i det generelle beskrivelsessystemet for fastmarkssystemer.

Natursystem-hovedtypen åpen grunnlendt naturmark i lavlandet forekommer i tilknytning til landformenhetene glintrand (IK–5) og kalkrygg (IK–6). Den åpne og grunnlendte marka kan gjøre det mulig å observere enkelte karakteristiske ’mikro-landformenheter’, men i mye mindre grad enn på nakent berg. Kun landformenhetene flyttblokk (AB–5) og karstoverflate (KJ–3) er derfor inkludert i beskrivelsessystemet for landformvariasjon innenfor hovedtypen (Fig. 5, Bilde 7).

Ingen dominanstyper blir beskrevet for denne hovedtypen.