Åpen ur og snørasmark

Åpen ur og snørasmark omfatter natursystemer som overveiende er dominert av grovt mineralmateriale (talus), som først og fremst består av blokker og steiner. Lokalt, særlig i øvre del av talus på grus og finere materiale, forekommer eng-preget natur (snørasmark). Åpen ur og snørasmark (Bilde 1–3) er resultatet av massetransport i skråninger, og består av materiale som har samlet seg opp gjennom årtuseners tilførsel av forvitringsmateriale fra ovenforliggende berg gjennom fjellskred, steinskred og steinsprang. Mange steder forhindres kolonisering og suksesjon mot skog av hyppige snøras (Bilde 4–5).

Prosesser som forårsaker dannelse av åpen ur og snørasmark

Se Artikkel 11 og beskrivelse av landformgruppa landformer knyttet til massebevegelse på land (ML).

Følgende avgrensningskommentarer er relevante for denne hovedtypen:

Avgrensningskommentar 26 – våtmarkssystemet svak kilde og kildeskogsmark (V3) mot fastmarkssystemene åpen ur og snørasmark (T17), åpen skredmark (T18), fjellhei og tundra (T29) og snøleie (T30)
Avgrensningskommentar 44 – kulturmarkseng (T4) mot åpen ur og snørasmark (T17) og åpen skredmark (T18)
Avgrensningskommentar 51 – åpen flomfastmark (T8) mot åpen ur og snørasmark (T17), åpen skredmark (T18) og nakent berg (T20)
Avgrensningskommentar 52 – fosse-eng (T10) mot åpen ur og snørasmark (T17), åpen skredmark (T18) og åpen grunnlendt naturmark i lavlandet (T25)
Avgrensningskommentar 54 – kystnær grus- og steinmark (T12) mot åpen ur og snørasmark (T17) og åpen skredmark (T18)
Avgrensningskommentar 59 – åpen ur og snørasmark (T17) mot åpen skredmark (T18)
Kort om grunntypeinndelingen

Åpen ur og snørasmark deles i 14 grunntyper på grunnlag av fire økokliner (Fig. 1):

Primær suksesjon: primær suksesjon i ur og skredmark (PS–C)
Vannmetning: vannmetning av marka (VM–A)
Tungmetallinnhold (TU)
Kalkinnhold (KA)

Valg av økokliner og trinn

Både åpen ur og snørasmark som åpen skredmark omfatter et vidt variasjonsspekter, innen den enkelte ura/rasmarka/skredmarka så vel som mellom ulike urer/rasmarker/skredmarker. Den antatt viktigste økoklinen er primær suksesjon: primær suksesjon i ur og skredmark (PS–C), som er et komplekst uttrykk for en rekke mer eller mindre parallelle prosesser. Dette økoklinuttrykket har to trinn; trinn C1 koloniseringsfase (ur; mer eller mindre naken mark som kan være i ferd med å koloniseres av flerårig vegetasjon; Bilde 1–3, 8–16) og trinn 2 sluttet vegetasjonsfase (rasmarkhei og rasmarkeng; mer eller mindre sammenhengende og veletablert vegetasjon der en rekke flerårige arter har etablert levedyktige kolonier; Bilde 1–2, 4–8, 17–27). Forskjellen mellom ur og rasmarkeng [trinnene langs primær suksesjon: suksesjon i ur og skredmark (PS–C)] gjenspeiler også langt på veg variasjon i kornstørrelse (KO), fordi ved en gitt forstyrrelsesintensitet går koloniseringen raskere desto finere materiale som skal koloniseres (se for eksempel Bilde 1). Forutsetningene for at koloniseringsfasen [primær suksesjon: primær suksesjon i ur og skredmark (PS–C) trinn C1 koloniseringsfase] skal vedvare er enten at det tilførte materialet er så grovt at koloniseringen skjer utrolig langsomt og/eller at nytt materiale tilføres så ofte at koloniseringsprosessen hyppig retarderes, og/eller at det tilførte materiale er så ustabilt at kolonisering forhindres, og/eller høy snørashyppighet [ras- og skredhyppighet: snørashyppighet (RS–A)], eller kombinasjoner av disse forholdene. Høy snørashyppighet innebærer at snøras har så gjennomgripende effekt på økosystemet [høy grad (severity), jf. Artikkel 1: D3c] at koloniseringen forhindres. Finmaterial-rike områder innenfor en talus forblir imidlertid ikke åpne i mange tiår uten gjentatt forstyrrelse. Slik forstyrrelse er først og fremst av tre typer:

stor tilførsel av forvitringsmateriale ved fjellskred, steinskred og/eller steinsprang (se Artikkel 11)
stor ustabilitet i massene
relativt høy og/eller forutsigbar ras- og skredhyppighet [økoklinen ras- og skredhyppighet: snørashyppighet (RS–A), fortrinnsvis trinn A3 lav og forutsigbar til trinn A5 årviss]
Forekomst av rasmarkhei og rasmarkeng [primær suksesjon: primær suksesjon i ur og skredmark (PS–C) trinn 2 sluttet vegetasjonsfase] innenfor åpen ur og snørasmark forutsetter altså både forekomst av stabilisert finmateriale (Bilde 18–20, 22, 26–27) og aktive prosesser som hindrer utvikling av fastmarkssystemene som dominerer på ’normal’ stabil mark; det vil under skoggrensa si fastmarksskogsmark og over skoggrensa fjellhei og tundra eller snøleie. Sorteringen av forvitringsmaterialet ved styrtgradering (Artikkel 11; se Bilde 1) fører til at det ofte finnes en finmaterialrik sone oppunder bergrota (Bilde 1, 2, 17–19). Derfor er det først og fremst der at slike rasmarkheier og rasmarkenger (’bergrot-enger’) forekommer. Rasmark-engene utgjør en særpreget og ofte artsrik type natur, som mange steder inneholder lokalt og/eller nasjonalt lite vanlige arter. Mange arter har hovedtilholdssted i slike enger [mnemosynesommerfugl; se beskrivelse av økoklinen ras- og skredhyppighet (RS)] eller er mer eller mindre fullstendig begrenset til dem, slik som bloddråpesvermer [Zygaena lonicerae; (Bilde 6–7), som i Norge nå bare finnes i snørasenger (og på et par slåttemarkslokaliteter) på Nordvestlandet etter at den har gått ut på alle østlandslokalitetene (J.B. Jordal, pers. medd.)].

 Berggrunnens kjemiske sammensetning har stor betydning for artssammensetningen i åpen ur og snørasmark, og fanges opp av de to lokale basisøkoklinene kalkinnhold (KA) og tungmetallinnhold (TU). Kalkinnhold (KA) (i forvitringsmaterialet) varierer fra trinn 2 kalkfattig til trinn 6 kalkmark. Tungmetallinnhold (TU) er vanligvis trinn Y1 normalt, men lokalt finnes trinn Y2 ultramafisk (først og fremst olivinstein; Bilde 13–16, 26). Stedvis finnes også trinn Y3 kis-rik, men kis-rikt berg dekker så små flekker at de bare er lagt til grunn for inndeling på livsmedium-naturtypenivået. Rasmarkhei og rasmarkeng er oftest, på grunn av det grove og lettdrenerte substratet, veldrenert [vannmetning: vannmetning av marka (VM–A) trinn A1 veldrenert mark], men på steder med grunne masser og tilførsel av sigevann, finnes også trinn A2 fuktmark.

Blant de fire lokale basisøkoklinene som blir lagt til grunn for inndelingen av åpen ur og snørasmark i grunntyper, anses primær suksesjon: primær suksesjon i ur og skredmark (PS–C) og kalkinnhold (KA) som viktigst. Det er god grunn til å anta at disse to økoklinene fanger opp det meste av variasjonen langs kornstørrelse (KO) (som er resultatet av styrtgradering) og variasjon langs ras- og skredhyppighet: snørashyppighet (RS–A) (som en annen viktig forutsetning for forekomst av sluttet vegetasjon), og at de i noen grad også faller sammen med innstråling: total innstråling (IS–A) (fordi innstrålingen påvirker forvitringshastigheten). Også vannmetning: vannmetning av marka (VM–A) er relatert til kornstørrelse (KO), fordi fuktig mark i større grad enn veldrenert mark ’fanger’ finmateriale. Samvariasjonen mellom økokliner gjør at de fire valgte lokale basisøkoklinene blir lagt til grunn for inndelingen i grunntyper. De øvrige nevnte økoklinene blir lagt inn i beskrivelsessystemet som ’andre lokale basisøkokliner’ for å gi mulighet for en mer detaljert beskrivelse når det måtte være påkrevd.

Drøfting av inndelingen i grunntyper

Inndelingen i 14 grunntyper basert på tre økokliner er vist i Fig. 1.

I motsetning til i natursystemer der berggrunnen er dekket av et tjukt jordlag, oftest med høyt organisk innhold, er jorda i åpen ur og snørasmark ustabil og mineraljordrik. Markegenskapene er derfor i liten grad modifisert av jordsmonnsdannende prosesser (se Artikkel 27). Mens det på mark med et tjukt, mer eller mindre organisk jordlag (for eksempel fastmarksskogsmark) kan finnes betydelig variasjon i kalkinnhold (KA) innenfor områder med homogen (for eksempel tungmetallinnhold (TU) trinn Y2 ultramafisk) berggrunn, er vanligvis variasjonen innen arealenheter av åpen ur og snørasmark liten, og gjenspeiler direkte bergartenes kjemiske sammensetning. De to lokale basisøkoklinene kalkinnhold (KA) og tungmetallinnhold (TU) krysses derfor ikke med hverandre, men utgjør til sammen 6 ulike kategorier for total mineralnæringsstatus (se Fig. 1).

De to trinnene langs primær suksesjon: suksesjon i ur og skredmark (PS–C) forekommer i naturen i fri kombinasjon med de 6 trinnene langs kalkinnhold (KA) og tungmetallinnhold (TU), men med den begrensningen at ikke alle trinnene langs kalkinnhold (KA) er nødvendig for å beskrive variasjonen i ur i koloniseringsfasen, der artsutvalget er sparsomt. De fem trinnene langs kalkinnhold (KA) er slått sammen til tre trinn på samme måte som ved oppdelingen av kystlynghei, boreal hei, nakent berg, moderat tørkeutatt og ekstremt tørkeutsatt fastmarksskogsmark og snøbeskyttet fjellhei og tundra. Høy snørashyppighet, som er en betingelse for at vegetasjonen skal forbli åpen i lang tid [primær suksesjon: primær suksesjon i ur og skredmark (PS–C) trinn 2 sluttet vegetasjonsfase], innebærer vanligvis både moderat markforstyrrelse (blottlegging av naken jord) og tilførsel av nytt mineralmateriale (for eksempel ved steinsprang). Kalkinnhold (KA) trinn 2 kalkfattig rasmark-hei anses derfor ikke å forekomme i snøraseng.

Vannmetning: vannmetning av marka (VM–A) trinn A2 fuktmark forutsetter en viss mendgde finmateriale og dermed egentlig at en sluttet vegetasjon er utviklet, det vil si primær suksesjon: primær suksesjon i ur og skredmark (PS–C) trinn C2 sluttet vegetasjonsfase.

Åpen ur og snørasmark på tungmetallinnhold (TU) trinn Y2 ultramafisk berggrunn forekommer noen få steder som en geologisk kuriositet (Bilde 13–16, 27). Til tross for at den primære suksesjonen i ultramafisk åpen ur går svært langsomt, forekommer likevel sluttet vegetasjonsfase (både veldrenert mark og fuktmark), om enn svært lokalt.

Etter at mulige forenklinger er gjort, gjenstår 14 grunntyper (Fig. 1).

Beskrivelsessystemet for åpen ur og snørasmark inneholder seks lokale basisøkokliner i tillegg til de fire som nyttes til grunntypeinndelingen (Fig. 2). Tre av disse, kornstørrelse (KO), innstråling: total innstråling (IS–A) og ras- og skredhyppighet: snørashyppighet (RS–A) samvarierer til dels sterkt med økokliner som er nyttet i grunntypeinndelingen, men hver av de tre kan også i noen grad gi ha uavhengig ’restvariasjon’. De komplekse relasjonene mellom lokale basisøkokliner i åpen ur og snørasmark er drøftet inngående under overskriften ’valg av økokliner og trinn’ og ’drøfting av inndelingen i grunntyper’.

Variasjon langs kornstørrelse (KO) spenner vanligvis fra trinn 5 dominert av fin og middels grus til trinn 8 blokkdominert; trinn 4 dominert av middels og grov sand kan forekomme lokalt. Innstråling: total innstråling (IS–A) omfatter variasjon fra trinn 4 lav solinnstråling til trinn 6 høy solinnstråling, med åpning for at også trinn 3 skjermet mot direkte solinnstråling kan være relevant for urer i dype kløfter. I ur i koloniseringsfasen varierer ras- og skredhyppighet: snørashyppighet (RS–A) fra trinn 1 ikke snørasutsatt til trinn 5 årviss, men for at rasmarkheier og rasmarkenger skal opprettholdes i lang tid, er trinn 4 høy og forutsigbar eller trinn 5 årviss vanligvis en forutsetning.

Andre lokale basisøkokliner som inngår i beskrivelsessystemet for åpen ur og snørasmark er:

Kildevannspåvirkning: kildevannstilførsel til marka (KI–A), som er tatt inn i beskrivelsessystemet for denne hovedtypen (til forskjell fra alle andre fastmarkshovedtyper) fordi plasseringen av ur og snørasmark i terrenget gjør at de relativt hyppig inneholder mer eller mindre konsentrerte framspring av kildevann som kan sette tydelig preg på vegetasjonen. Konsentrerte kildevannsframspring gir opphav til forekomst av våtmarkssystemer (svak kilde og kildeskogsmark eller sterk kaldkilde) som øyer i ura eller snørasmarka, mens kildevannspåvirkning: kildevannstilførsel til marka (KI–A) trinn A4 rheogen markfukting typisk resulterer i frodig bregne- og/eller høgstaudedominert vegetasjon med spredt innslag av arter som har sitt forekomsttyngdepunkt i kilder (grunntypene [8] storbregne-rasmarkfukteng, [10] høgstaude-rasmarkfukteng og [12] kalkhøgstaude-rasmarkfukteng). Skillet mot kildevannspåvirkning: kildevannstilførsel til marka (KI–A) trinn A3 soligen er imidlertid ikke tydelig definert, og det er behov for sammenstilling av kunnskap, sannsynligvis også ny kunnskap, for å avgjøre om kildevannspåvirkning: kildevannstilførsel til marka (KI–A) skal opprettholdes som lokal basisøkoklin i beskrivelsessystemet for åpen ur og snørasmark og i så fall hvordan trinnene A3 soligen og trinn A4 svakt rheogen markfukting skal avgrenses.

Grunnleggende hevdintensitet (HI) og grunnleggende hevdform (HF) er inkludert i beskrivelsessystemet for åpen ur og snørasmark fordi snørasenger med akseptabel tilgjengelighet ofte vært ekstensivt beita eller til slått [grunnleggende hevdintensitet (HI) trinn 2 svært ekstensiv grunnleggende hevd, i motsetning til trinn 1 ingen påviselig hevd]. For arealenheter preget av hevd skilles mellom grunnleggende hevdform (HF) trinn Y1 slått og trinn Y2 beite.

Åpen ur og snørasmark forekommer i alle bioklimatiske soner (BS) og i alle bioklimatiske seksjoner (BH). Den regionale fordelingen av snørasheier og snørasenger innenfor åpen ur og snørasmark – de er sterkt knyttet til oseaniske områder [bioklimatiske seksjoner (BH) trinn 1 sterkt oseanisk og 2 klart oseanisk (O2)], det vil si fjord- og ytre dalstrøk langs kysten fra Rogaland og nordover (Bilde 1), men kan mangle fullstendig (Bilde 3) eller bare forekomme som en smal brem øverst oppe mot bergrota (Bilde 2) i mer kontinentale strøk – viser at høy snørashyppighet er den viktigste enkeltfaktoren som betinger forekomst av rasmarkenger og rasmarkheier.

Den lokale og regionale utbredelsen av rasmarkenger og rasmarkheier kan forklares som resultat av en kombinasjon av faktorer. For at vegetasjonen skal forbli åpen (ikke tresatt), kreves hyppige snøras i tillegg til at hvert snøras må ha en viss energi (energien i et ras bestemmes av snøens masse og rasets hastighet, som til sammen bestemmer rasets romlige utstrekning; se Artikkel 11). I kontinentale og/eller varme (sørlige) områder er vintrene snøfattige og eventuelle snøras innbefatter vanligvis bare små snøklatter som faller ned innmed bergrota (se Bilde 4). Store snøras vil derimot kunne fylle hele eller store deler av ura, fra bergrota og nedover. På Østlandet forekommer for eksempel ofte rasmarkenger som en smal brem inneklemt mellom bergvegg og fastmarksskogsmark på finmaterialet øverst i ura, mens de på Vestlandet kan danne store enger langt nedover i urer/rasmarker (Bilde 1). Viktige årsaker til dette er en kombinasjon av miljøforhold som fremmer høy snørashyppighet og store ras; store nedbørmengder (og dermed store snømengder), gunstig topografi (lange og/eller bratte li-sider, gjerne med snaufjell ovenfor som ikke demper snøbevegelsen), og skiftende klima med alternerende mildværs- og kuldeperioder. I tillegg til snøras, vil utrasing av is, for eksempel dannet på steder der små bekker eller vannsig fryser og kan danne store is-ansamlinger, kunne ha samme effekten som snøras.

Artssammensetningen i åpen ur og snørasmark varierer som funksjon av variasjon langs regionale økokliner.

Beskrivelsessystemet for åpen ur og snørasmark (Fig. 3) inneholder tilstandsøkokliner for aktuell bruk [aktuell bruksintensitet (BI) og aktuell bruksform (BF)], mens tilstandsvariasjon relatert til annen menneskepåvirkning [ferdsel med tunge kjøretøy (FK), slitasje og slitasjebetinget erosjon (SE), og fremmedartsinnslag (FA)] fanges opp av de generelle tilstandsvariablene. For aktuell bruksform (BF) er bare trinn 1 ikke i bruk og trinn 2 svært ekstensiv aktuell bruk relevante. Åpen ur og snørasmark mangler tresjikt, men kan ha et busksjikt. Forekomsten av et busksjikt fanges opp av tilstandsvariabelen sjiktning (SJ).

Beskrivelsessystemet for åpen ur og snørasmark inneholder bare objektenheter uten direkte betydning for artsmangfoldet (se Fig. 4), som inngår i det generelle beskrivelsessystemet for fastmarkssystemer.

Åpen ur og snørasmark er resultatet av massebevegelse i skråninger, og derfor sterkt relatert til landformenheter innenfor landformgruppa landformer knyttet til massebevegelse på land (ML), først og fremst talus (ML–1), men også protalus (ML–2), fjellskredur (ML–3) og flomrasvifte (ML–4). Grunntypeinndelingen av åpen ur og snørasmark adresserer imidlertid variasjon innenfor disse landformene, og de er derfor ikke relevante for beskrivelsessystemet for hovedtypen. Den mindre vanlige forekommende landformenheten steinbre (FP–5), som er betinget av frostprosesser, vil imidlertid stort sett utgjøre en hel eller en del av en arealenhet av åpen ur og snørasmark, og er derfor inkludert i et beskrivelsessystem for landformvariasjon innen åpen ur og snørasmark (Fig. 5).

Ingen dominanstyper blir beskrevet for denne hovedtypen.