T6 Lavamark

Lavamark omfatter geologisk unge områder skapt av resente vulkanutbrudd, med ny mark bestående av størknet lava, lavagrus og lavasand. Innen det området som omfattes av NiN finnes lavamark først og fremst på Jan Mayen.

Lavamark kjennetegnes av karakteriske substrater i et særpreget landskap (Bilde 1–2). Lava er størknede bergarter som har rent ut av en vulkan. Lavaen er mørk og porøs, av varierende kjemisk sammensetning, dominert av basalt, men ofte med store innslag av gulgrønne olivinbergarter. Lavamark inneholder i tillegg til lava også varierende innslag av tefra og slagg. Tefra er vulkansk materiale som er slynget ut av vulkanen og som har størknet, mer eller mindre fullstendig, i lufta. Tefraen kan variere i størrelse fra støvaktig aske til større stein, kalt bomber. Slagg er en mellomting mellom lava og tefra, som oppstår når flytende masse som er slynget ut i lufta ikke størkner før den treffer bakken. Pimpstein er ekstra porøs stein som er dannet av svært gassrik vulkansk masse.

Lavamark finnes først og fremst på Jan Mayen. En naturfaglig beskrivelse av øya finnes i Gabrielsen et al. (1997). Vulkanen Beerenberg på Jan Mayen, 2277 m høy, er verdens nordligste aktive vulkan. De eldste vulkanske bergartene på øya er 500 000 år gamle. Noen vulkanutbrudd er datert til perioden 1650–1882; de to siste utbruddene fant sted i 1970 og 1985. I 1970 ble et 100 km2 stort landareal dekket av aske og 4 km2 nytt land ble dannet. Tjukkelsen på lavadekket varierer, men er på det tjukkeste hele 300 m. Seinere er de vilkanske massene erodert bort på halvparten av dette nye arealet. 1985-utbruddets omfang, målt i lavamengde, var bare 1 % av 1970-utbruddet (Gabrielsen et al. 1997). Både de gamle og de helt ferske vulkanske områdene har sitt særpreg, ulik vanlige tundradominerte områder.

Det eneste andre området i Norge med natur som blir typifisert som lavamark, er vulkanen Sverrefjellet ved Bockfjorden på Svalbard. Dette er også en relativt ung vulkan i geologisk tidsperspektiv. Ifølge Skjelkvåle et al. (1989) var den aktiv mellom 100 000 og 250 000 år siden, men russiske forskere har antydet at den kan være yngre. Sverrefjellet har fremdeles sin regulære kjegleform intakt. Skråningene er dominert av løs og veldrenert porøs tefragrus med store innslag av gulgrønne olivinsteiner, avsatt under tidligere utbrudd. De mest typiske lavafeltene har porøs, størknet lava som ikke er dekket av jord. De fleste stedene har imidlertid primær suksesjon ført til at lavaen dekkes av svulmende matter av heigråmose (Racomitrium lanuginosum), liksom på høytliggende unge vulkanske områder i hele verden, inkludert Jan Mayen (Bilde 2). Gjennom suksesjonen vil gråmosestrøet som dannes i overgangen mellom mose og lava etter hvert gi opphav til en organisk jord som muliggjør etablering av karplanter. Suksesjonen på lavamarkene på Sverrefjellet gjennom nærmere 10 000 år etter siste istid har imidlertid ikke ført til utvikling av ’normal tundra’ (natursystem-hovedtypen fjellhei og tundra); skråningene av Sverrefjellet har beholdt sitt lavamarkssærpreg til tross for at det er lang tid siden vulkanen var aktiv. Også på de geologisk eldste delene av Jan Mayen (som er eldre enn Sverrefjellets skråninger) dominerer gråmosemattene, de er bare tykkere her enn de fleste andre steder (B.W. Larsen, pers. medd.). Etablerte karplantebestander finnes, men blir for øyer å regne i det heigråmose-dominerte landskapet.

I mosaikk med lavafeltene finnes ofte avsetninger av veldrenert grus og sand. Mange av disse er så ustabile selv etter lang tid at de nesten er uten vegetasjon. På Jan Mayen finnes mange steder dramatiske terrengformasjoner. Siden lavamarkas særpreg har blitt beholdt selv etter et suksesjonsforløp som har vart hele den postglasiale perioden, defineres ikke bare inntil 300 år gamle lavaområder som lavamark, men også områder som hadde sin vulkanske aktivitet for noen hundre tusen år siden, men som har beholdt preget av berggrunnsgeologisk ungt område. De eneste områdene på Jan Mayen (og Sverrefjellet) som ikke inngår i lavamark er områder der en annen økoklin har tatt over som dominerende miljøfaktor. Dette gjelder kunstmarka rundt stasjonsanlegget på øya, havstrand, innsjøer, og et mindre fuglefjellsområde.

Lavamark blir foreløpig ikke delt videre inn i grunntyper.

Begrunnelse for ikke å dele hovedtypen videre opp

Lavamark finnes innenfor det området NiN skal dekke bare på Jan Mayen og på Sverrefjellet på Svalbard. Ekspertgruppa kjenner ikke til undersøkelser av variasjon i artssammensetning og miljøforhold på lavamark som gir grunnlag for videre inndeling av natursystem-hovedtypen. Det er mulig at undersøkelser av variasjonen på lavamark på Island og andre steder kan ha en viss relevans til den videre inndelingen av natursystem-hovedtypen lavamark, dette forutsetter en bedre oversikt over variasjonen i naturforhold på Jan Mayen og Sverrefjellet.

Følgende lokale basisøkoklin, som sannsynligvis influerer på artssammensetningen innenfor lavamark, er inkludert i beskrivelsessystemet for hovedtypen (Fig. 1):

Kornstørrelse (KO), for å skille mellom fast størknet lava (trinn 9 fast fjell) og ’partikulær’ lava, først og fremst småstein og grus (hovedsakelig fra trinn 5 dominert av fin eller middels grus til trinn 8 blokkdominert).

I tillegg kan det, liksom i andre hovedtyper der det finner sted en primær suksesjon (for eksempel breforland og snøavsmeltningsområde, kystnær grus- og steinmark og åpen ur og snørasmark), vise seg å være behov for et økoklinuttrykk for primær suksesjon (PS) for å beskrive endringer assosiert med jordsmonndannelse.

Lavamark forekommer bare på Jan Mayen og på Sverrefjellet innerst i Bockfjorden på Nordvest-Spitsbergen; henholdsvis i bioklimatiske soner (BS) trinn B3 mellomarktisk tundrasone (MATZ) og B4 nordarktisk tundrasone (NATZ). Regional variasjon i artssammensetning mellom forekomstene av lavamark utover det som følger av forskjell i artspool mellom de to geografisk adskilte forekomstområdene, er ikke kjent.

Beskrivelsessystemet for lavamark inneholder bare generelle tilstandsøkokliner (se Fig. 2).

Beskrivelsessystemet for lavamark inneholder, for fullstendighetens skyld, objektenheter uten direkte betydning for artsmangfoldet (se Fig. 3) som inngår i beskrivelsessystemet for fastmarkssystemer.

Natursystem-hovedtypen lavamark er uløselig knyttet til forekomst av landformenheten vulkan (IK–1) i landformgruppa landformer knyttet til jordas indre prosesser (IK). Landformvariasjon er for ikke relevant for å beskrive variasjon innenfor hovedtypen.

Ingen dominanstyper blir beskrevet for denne hovedtypen.