Arktisk permafrost-våtmark

Arktisk permafrost-våtmark omfatter karakteristiske våtmarkssystemer i den mellomarktiske tundrasonen på Svalbard som er betinget av permafrost. Natursystem-hovedtypen finnes på flater og i forsenkninger i terrenget, der stagnerende vann samler seg og blir stående i eller like over mosesjiktet det meste av sommeren (Bilde 1). Permafrostlaget ligger da som et betonggulv 30–40 cm under markoverflaten. Kombinasjonen av stående vann og iskald mark (temperaturen er omkring 0 °C hele sommeren) begrenser artsutvalget til noen få arter som tåler både vanndekning og tidvis innfrysing i is.

Fyldig beskrivelse av artssammensetning og økologiske forhold i arktisk permafrost-våtmark fra Sassendalen på Svalbard finnes i Vanderpuye et al. (2002), som beskriver vegetasjonen i denne natursystem-hovedtypen som ’marsh communities’ (Cardamino nymanii-Saxifragion foliolosae).

Artsutvalget i arktisk permafrost-våtmark er begrenset til noen få våtmarksarter, blant annet hengegras (Arctophila fulva), stortundragras (Dupontia psiloxantha) og setersoleie (Ranunculus hyperboreus). Dette er arter som tåler både vanndekning og tidvis innfrysing i is. Sistnevnte er eneste art med flyteblad (flytebladplante, jf. Artikkel 28: A) på Svalbard. Flere fuglearter [kortnebbgås (Anser brachyrhynchus), smålom (Gavia stellata) og polarsvømmesnipe (Phalaropus fulicarius)] er knyttet til denne natursystem-hovedtypen. Arktisk permafrost-våtmark kan være utformet som små dam-liknende strukturer i landskapet eller som en bord langs små, grunne innsjøer. Gjess i mytestadiet flykter ut fra land når de er truet, men søker ellers til våtmarka for å beite på gress. Mosevegetasjonen domineres av stauttjønnmose (Calliergon richardsonii) eller (på de våteste stedene) nøkkemoser (Warnstorfia spp.), som ofte danner flytematter.

Permafrost med tynt aktivt lag er beskrevet som frostvirkning på marka (FM) trinn Y2. Bakgrunnsinformasjon om permafrost finnes i Artikkel 16.

Følgende avgrensningskommentarer er relevante for denne hovedtypen:

Avgrensningskommentar 29 – våtmarkssystemene sterk kaldkilde (V4), åpen myrflate (V6), arktisk permafrost våtmark (V8) og arktisk-alpin grunn våtmark (V9) mot fastmarkssystemet mosetundra (T16)
Avgrensningskommentar 31 – åpen myrflate (V6) og arktisk permafrost-våtmark (V8)
Avgrensningskommentar 36 – arktisk permafrost-våtmark (V8) og arktisk-alpin grunn våtmark (V9)

Arktisk permafrost-våtmark deles i to grunntyper på grunnlag én økoklin (Fig. 1):

Kalkinnhold (KA)

Arktisk permafrost-våtmark har en begrenset utbredelse på Svalbard. Kunnskapsgrunnlaget for variasjon innen denne typen er Vanderpuye et al. (2002) og Arve Elvebakk (pers. obs.). Vanderpuye et al. (2002) beskriver ingen variasjon relatert til kalkinnhold (KA) i Sassendalen, men andre steder på Svalbard skal det finnes typisk arktisk permafrost-våtmark med dominans av Warnstorfia sarmentosa (og W. exannulata), arter som også er typiske for intermediære kilder og intermediær arktisk-alpin grunn våtmark [kalkinnhold (KA) trinn 4 intermediær]. Dette er årsaken til at hovedtypen er delt i to grunntyper på grunnlag av kalkinnhold (KA). Samfunnene som beskrives av Vanderpuye et al. (2002) svarer nærmest til trinn 5 kalkrik, mens trinn 6 kalkmark enten mangler helt eller forekommer så sparsomt at det ikke er grunnlag for å skille dem ut som egen grunntype.

Grunntypeinndelingen gjenspeiler de to aktuelle trinnene langs økoklinen kalkinnhold (KA) (se Fig. 1).

Én lokal basisøkoklin inngår i beskrivelsessystemet for arktisk permafrost-våtmark (Fig. 2):

Vannmetning; vannmetning av marka (VM–A). Ifølge Vanderpuye et al. (2002) finnes det litt variasjon i artssammensetning innenfor arktisk permafrost-våtmark som kan forklares av avstanden fra mosesjiktet til grunnvannspeilet; fra en ’tørrere’ type (Arctophila fulva marsh med gjennomsnittlig vannspeil 1,6 cm over mosematta), via en ’mellomtype’ (Ranunculus hyperboreus marsh med vannspeil 3,7 cm over mosematta) til en ’våt type’ (Warnstorfia tundrae marsh med vannspeil 5,3 cm over mosematta). Med unntak for at artsinventaret utarmes mot fuktigere typer, er det små forskjeller i artssammensetning mellom disse tre ’typene’ [se Vanderpuye et al. (2002): Tabell 1]. Den ordinære trinndelingen av økoklinen vannmetning: vannmetning av marka (VM–A) er derfor ikke lagt til grunn for inndeling av arktisk permafrost-våtmark. Innenfor arealenheter av hovedtypen vil det flekkvis kunne finnes mykmatter uten permafrost. Det er derfor skilt mellom vannmetning; vannmetning av marka (VM–A) spesialtrinn AX1 permafrostbetinget mykmatte og ordinært trinn A5 mykmatte.

Arktisk permafrost-våtmark finnes på Svalbard i bioklimatiske soner: arktiske områder (BS–B) trinn B3 mellomarktisk tundrasone (MATZ), fortrinnsvis i bioklimatiske seksjoner (BH) trinn 5 svakt kontinental seksjon (C1). Hovedtypen er homogen og den regionale variasjonen er minimal.

Beskrivelsessystemet for arktisk permafrost-våtmark inneholder bare generelle tilstandsøkokliner (Fig. 3).

Beskrivelsessystemet for arktisk permafrost-våtmark inneholder for fullstendighetens skyld de generelle variablene (objektenheter uten direkte betydning for artsmangfoldet; se Fig. 4) som inngår i beskrivelsessystemet for våtmarkssystemer, men det er svært lite sannsynlig at noen av disse objektenhetene forekommer i arealenheter med arktisk permafrost-våtmark.

Det er et en-til-en-forhold mellom arktisk permafrost-våtmark og landformenheten polygonmyr (TF–16) i landformgruppa torvmarksformer (TF). Landformvariasjon er derfor ikke relevant for å beskrive variasjon innenfor denne hovedtypen.

Ingen dominanstyper blir beskrevet for denne hovedtypen.