Sterk kaldkilde

Sterk kaldkilde omfatter åpen mark med sterk kildevannspåvirkning (astatiske og eustatiske kilder) og rikelig forekomst av ’kildearter’. Vannet i sterk kaldkilde har en gjennomsnittstemperatur nær årsmiddeltemperaturen for øvre jordlag i området. Sterk kaldkilde omfatter variasjonen fra grunnkilder uten torvdannelse til djuptorvkilder (Bilde 1–4).

Følgende avgrensningskommentarer er relevante for denne hovedtypen:

Avgrensningskommentar 25 – svak kilde og kildeskogsmark (V3) og sterk kaldkilde (V4)
Avgrensningskommentar 27 – sterk kaldkilde (V4) og varm kilde (V5)
Avgrensningskommentar 28 – sterk kaldkilde (V4) og åpen myrflate (V6) mot arktisk-alpin grunn våtmark (V9)
Avgrensningskommentar 29 – våtmarkssystemene sterk kaldkilde (V4), åpen myrflate (V6), arktisk permafrost våtmark (V8) og arktisk-alpin grunn våtmark (V9) mot fastmarkssystemet mosetundra (T16)

Sterk kaldkilde vil bli delt i seks grunntyper typer basert på tre økokliner (Fig. 1):

Akkumulering av organisk materiale: torvdannelse (AO–A)
Kalkinnhold (KA)

Sterk kaldkilde omfatter (slik hovedtypen er definert) kildevannspåvirkning: kildevannstilførsel til marka (KI–A) trinn A6 astatisk kilde og A7 eustatisk kilde. Konsentrert og stabil tilførsel av kildevann medfører også god og stabil tilførsel av næringsstoffer (se Artikkel 21). Sterk kaldkilde omfatter variasjon fra grunne kilder med mineraljord i dagen (Bilde 1–2) til djuptorvkilder med torvdybder på 1 m eller mer (Bilde 3–4), det vil si akkumulering av organisk materiale: torvdannelse (AO–A) trinn A1 ikke torvproduserende mark (grunnkilde) og A2 torvmark (djupkilde). Én forskjell mellom grunnkilde og djupkilde er at innslaget av fastmarksarter er mye høyere i grunnkilder. Begrepene grunnkilde og djupkilde er valgt fordi torvdypden er det viktigste kjennetegnet på torvmark (se Artikkel 20).

Liksom i hovedtypen svak kilde og kildeskogsmark varierer kalkinnhold (KA) i sterk kaldkilde fra trinn 4 intermediær til 6 kalkbunn. Eventuell forekomst av sterk kaldkilde på trinn 3 moderat kalkfattig mark vil være så sporadisk at denne best inkluderes i trinn 4 intermediær.

Inndelingen av sterk kaldkilde i seks grunntyper er et resultat av at hver kombinasjon av de 3·2 = 6 trinnene langs de to valgte økoklinene er realisert (Fig. 1).

Det ikke tradisjon i norsk litteratur om kilder å skille mellom kalkrike (rike) kilder og (ekstremrike) kalkkilder (Moen 1990). Det er imidlertid både mulig og hensiktsmessig å trekke et slikt skille innenfor sterk kaldkilde, på samme vis som innenfor svak kilde og kildeskogsmark og åpen myrflate, myrkant (hovedtypen flommyr, myrkant og myrskogsmark) og fastmarksskogsmark.

Ordinasjonsanalyser foretatt av Moen (1990) viser at artssammensetningen i sterk kaldkilde avhenger av torvdybden. Kilder på torvmark [djupkilder; akkumulering av organisk materiale: torvdannelse (AO–A) trinn A2 torvmark] er vesentlig forskjellige fra kilder på mark uten torv eller med så grunn torv at den ikke kan karakteriseres en torvmark (sammenlikn Bilde 3–4 mot 1-2). Inndelingen i grunnkilde og djupkilde er uavhengig av variasjon langs økoklinen kildevannspåvirkning: kildevannstilførsel til marka (KI–A), se ’vanntilgangstrekanten’ (Artikkel 13: Fig. 6 og avgrensningskommentar mellom svak kilde og kildeskogsmark og sterk kaldkilde).

Følgende lokale basisøkokliner inngår i beskrivelsessystemet for sterk kaldkilde (Fig. 2):

Kildevannspåvirkning: kildevannstilførsel til marka (KI–A) omfatter innenfor sterk kaldkilde trinnene A6 astatisk kilde og A7 eustatisk kilde. Skillet mellom eustatiske og astatiske kilder blir tradisjonelt vektlagt sterkt i norsk vegetasjonsøkologi. Variasjonen i kildevannspåvirkning finner imidlertid vel så mye sted innen kilder som mellom kilder. Dahl (1957) illustrerer flere karakteristiske soneringer i store kilder i Rondane og beskriver en gradient i artssammensetning fra sentrale områder i store eustatiske kilder helt dominert av kaldmose (Pohlia wahlenbergii) [og tilsvarende av tuffmose (Cratoneuron spp.) i kalkkilder; Moen (1990)] til områder utenfor sentrum med større variasjon i temperatur gjennom året (astatiske forhold) og som med en vegetasjon som skiller seg klart fra vegetasjonen i kildesentrum (gjerne dominert av Warnstorfia exannulata, W. sarmentosa, Paludella squarrosa, Straminergon stramineum eller Scapania-arter).

Grunnleggende hevdintensitet (HI) og grunnleggende hevdform (HF) er inkludert i beskrivelsessystemet (Fig. 2) for sterk kaldkilde fordi hovedtypen stedvis kan ha vært beita eller slått [grunnleggende hevdintensitet (HI) trinn 2 svært ekstensiv grunnleggende hevd, i motsetning til trinn 1 ingen påviselig hevd]. Beiting foregår fortsatt noen steder. For arealenheter preget av hevd, skilles mellom aktuell bruksform (BF) trinn Y1 slått og Y2 beite.

Sterk kaldkilde forekommer i alle bioklimatiske soner: boreale og alpine områder (BS–A) fra trinn A1 boreonemoral sone til trinn A6 mellomalpin sone samt i bioklimatiske soner: arktiske områder (BS–B) B1 arktisk tundra-krattsone (ASHTZ) og B2 sørarktisk tundrasone (SATZ) på nordkysten av Finnmark og B3 mellomarktisk tundrasone (MATZ), kanskje også B4 nordarktisk tundrasone (NATZ), på Svalbard. Kilder synes å forekomme hyppigst i nordboreal og lavalpine soner. Sterk kaldkilde finnes i alle bioklimatiske seksjoner (BH) fra trinn 1 sterkt oseanisk seksjon (O3) til trinn 5 svakt kontinental seksjon (C1). Kildenes artssammensetning preges av oppkommet av kjølig vann. Mange arter med boreal (østlig) eller nordlig utbredelse er typisk. Det en viss (men ikke godt kartlagt) regional variasjon i artssammensetning innen hovedtypen.

Beskrivelsessystemet for sterk kaldkilde (se Fig. 3) inneholder, foruten generelle variabler, den lokale basisøkoklinen drenering (DR), som fanger opp moderate endringer av det hydrologiske regimet. I tillegg er aktuell bruksintensitet (BI) og aktuell bruksform (BF) relevant for hovedtypen, som i alle andre natursystem-hovedtyper som har blitt eller fortsatt blir utnyttet i jordbruksøyemed. For aktuell bruksintensitet (BI) er trinnene 1 ikke i bruk og 2 svært ekstensiv aktuell bruk relevante. I likhet med åpen myrflate er sterk kaldkilde så sterkt preget av rikelig vanntilførsel at hevd ikke er nødvendig for å opprettholde en åpen (ikke tresatt) natur. Gjengroingstilstand (GG) og andre økokliner relatert til tresjiktstilstand er derfor ikke inkludert i beskrivelsessystemet for denne hovedtypen.

Beskrivelsessystemet for sterk kaldkilde inneholder bare generelle objektgrupper uten direkte betydning for artsmangfoldet; se Fig. 4).

Natursystem-hovedtypen sterk kaldkilde forekommer ofte i tilknytning til landformenheten ravine (ER–3) og landskapsdel-hovedtypen ravinedal. Grunntypene for djupkilde utgjør landformenheten djupkilde (TF–17) innenfor landformgruppa torvmarksformer (TF).

I tilknytning til kalkkilder [grunntypene [3] sterk kalkgrunnkilde (Bilde 2) og [6] sterk kalkdjupkilde (Bilde 4)] finnes noen ganger kalktuff (KJ–5). På Spitsbergen kan sterk kaldkilde forekommer i tilknytning til pingo (FP–4), en karakteristisk landform som for en stor del består av is (frosset kildevann). Alle de nevnte landformenhetene inngår i beskrivelsessystemet for landformvariasjon innenfor hovedtypen (Fig. 5).

Ingen dominanstyper blir beskrevet for denne hovedtypen.