Svak kilde og kildeskogsmark

Svak kilde og kildeskogsmark omfatter mark der kildevannspåvirkningen er sterk nok til at forekomsten av ’kildearter’ er rikelig, men ikke så sterk at definisjonen av sterk kilde tilfredsstilles. Hovedtypen omfatter både åpen mark og kildeskogsmark.

Svak kilde og kildeskogsmark er en heterogen natursystem-hovedtype som favner all svakt kildevannspåvirket mark; det vil si all mark på trinn A5 svak kilde langs økoklinen kildevannspåvirkning: kildevannstilførsel til marka (KI–A). Svak kildevannspåvirkning forekommer både på fastmark og på torvmark (Artikkel 20); det vil si at det innenfor svak kilde og kildeskogsmark finnes såvel grunntorvskilder som djuptorvkilder. Hovedtypen omfatter hele variasjonen fra åpen (ikke tresatt) mark via krattdominert mark, for eksempel med høyvokste vier (Salix)-arter i høyereliggende strøk [gråor-istervierkratt – ’Calamagrostio purpureae-Salicetum pentandrae’ i terminologien til Kielland-Lund (1981); se Bilde 1] til høyvokst snelle-askeskog [’Equiseto silvatici-Fraxinetum excelsioris’ hos Kielland-Lund (1981)]. All kildeskogsmark hører til hovedtypen svak kilde og kildeskogsmark.

Begrepet kilde er drøftet i beskrivelsen av økoklinen kildevannspåvirkning: kildevannstilførsel til marka (KI–A). Begrepet skogsmark er drøftet i Artikkel 4, som også inneholder en begrunnelse for ikke å legge skogsmarkskriteriet til grunn for hovedtypeinndeling innenfor kilder.

Følgende avgrensningskommentarer er relevante for denne hovedtypen:

• Avgrensningskommentar 14 – fjæresonesystemet fjæresone-skogsmark (S2) mot våtmarkssystemene svak kilde og kildeskogsmark (V3) og flommyr, myrkant og myrskogsmark (V7)
• Avgrensningskommentar 25 – svak kilde og kildeskogsmark (V3) og sterk kaldkilde (V4)
• Avgrensningskommentar 26 – våtmarkssystemet svak kilde og kildeskogsmark (V3) mot fastmarkssystemene åpen ur og snørasmark (T17), åpen skredmark (T18), fjellhei og tundra (T29) og snøleie (T30)

Kort om grunntypeinndelingen

Svak kilde og kildeskogsmark deles i seks grunntyper på basis av to økokliner (Fig. 1):

1. Akkumulering av organisk materiale: torvdannelse (AO–A)
2. Kalkinnhold (KA)

Natursystem-hovedtypen svak kilde og kildeskogsmark omfatter all mark med kildevannspåvirkning: kildevannstilførsel til marka (KI–A) (kildestyrke) trinn A5 svak kilde. Svak kilde gir ikke en kildevannspåvirkning av rotsjiktet som er sterk og stabil nok til å hemme trærnes vekst. Svak kilde og kildeskogsmark omfatter derfor hele variasjonsbredden fra åpen svak kilde (Bilde 2–3) til kildeskogsmark (Bilde 1). Variasjonen i tresjiktsdekning og dominans i tre- og busksjiktet er stor, også lokalt (Bilde 1). En viktig økoklin innenfor svak kilde og kildeskogsmark er akkumulering av organisk materiale: torvdannelse (AO–A), som fanger opp forskjellen mellom svak kilde på ikke torvproduserende mark (grunnkilde; Bilde 1–2) og svak kilde på torvmark (djupkilde; Bilde 3). Forskjellen mellom grunnkilde og djupkilde viser seg blant annet i at innslaget av fastmarksarter er mye høyere i grunnkilder. Begrepene grunnkilde og djupkilde er valgt fordi torvdybden er det viktigste kjennetegnet på torvmark (se Artikkel 20). Som synonym til ’svak djupkilde’ benyttes begrepet kildemyr (se Artikkel 21).

Økoklinen kalkinnhold (KA) forårsaker også systematisk variasjon i artssammensetning innenfor denne svak kilde og kildeskogsmark. Tilførselen av oksygenrikt grunnvann til kilder (Artikkel 13), også svake kilder, medfører god og stabil tilførsel av næringsstoffer. Liksom i hovedtypen sterk kaldkilde begrenser variasjonen langs kalkinnhold (KA) seg derfor til trinnene fra 4 intermediær til 6 kalkmark. Eventuell forekomst av svak kilde og kildeskogsmark på mark med kalkinnhold (KA) trinn 3 moderat kalkfattig vil finne sted så sporadisk at det ikke gir grunn for å skille ut egen grunntype.

Det ikke tradisjon i norsk litteratur om kilder å skille mellom kalkrike (rike) kilder og (ekstremrike) kalkkilder (Moen 1990). Kielland-Lund (1981) sin beskrivelse av variasjonen i artssammensetning innenfor kildeskogsmark relatert til kalkinnhold (KA) (som hører inn under svak grunnkilde) indikerer imidlertid at det både er mulig og hensiktsmessig å trekke et slikt skille innenfor svak kilde og kildeskogsmark, på samme vis som innenfor åpen myrflate, myrkant (hovedtypen flommyr, myrkant og myrskogsmark) og fastmarksskogsmark. Alle kombinasjoner av de 3·2 = 6 trinnene langs de to valgte økoklinene utgjør derfor grunntyper av svak kilde og kildeskogsmark.

Grunnleggende hevdintensitet (HI) og grunnleggende hevdform (HF) er inkludert i beskrivelsessystemet (Fig. 2) for svak kilde og kildeskogsmark fordi hovedtypen stedvis kan ha vært beita eller slått [grunnleggende hevdintensitet (HI) trinn 2 svært ekstensiv grunnleggende hevd, i motsetning til trinn 1 ingen påviselig hevd]. Beiting foregår fortsatt noen steder. For arealenheter preget av hevd, skilles mellom aktuell bruksform (BF) trinn Y1 slått og Y2 beite.

Svak kilde og kildeskogsmark utgjør kildeparallellen til myrmarkshovedtypen flommyr, myrkant og myrskogsmark. Begge disse natursystem-hovedtypene kan være åpne eller bære skog, det vil si at de utspenner hele variasjonsspekteret fra åpen mark via lave trær (krattskog) til et relativt velutviklet tresjikt med trehøyde 15–20 m eller høyere. Innenfor kildeskogsmark finnes en tilstandsvariasjon som er parallell til tilstandsvariasjonen i fastmarksskogsmark, relatert til tresjiktsdynamikk. I tillegg finnes tilstandsvariasjon relatert til bruk [aktuell bruksintensitet (BI) og aktuell bruksform (BF)]. Liksom flommyr, myrkant og myrskogsmark, men i motsetning til sterk kaldkilde, kan svak kilde og kildeskogsmark gro igjen med vedvekster når bruken opphører, dersom hevden holdt marka åpen. Stadier i gjengroingssuksesjonen beskrives av tilstandsøkoklinen gjengroingstilstand (GG).

Tilstandsvariasjon relatert til annen menneskepåvirkning [ferdsel med tunge kjøretøy (FK), slitasje og slitasjebetinget erosjon (SE) og fremmedartsinnslag (FA)] fanges opp av generelle tilstandsvariabler. For aktuell bruksintensitet (BI) er bare trinn 1 ikke i bruk og trinn 2 svært ekstensiv aktuell bruk relevante. Beskrivelsessystemet for tilstandsøkokliner i svak kilde og kildeskogsmark (Fig. 3) er det samme som for fastmarksskogsmark, med tillegg av tilstandsøkoklinen drenering (DR) som fanger opp moderate endringer av det hydrologiske regimet.

Alle de seks gruppene av tilstandsrelevant objektinnhold [hvorav to, fremmede gjenstander (FG) og kulturspor (KS), inngår i det generelle beskrivelsessystemet for våtmarkssystemer]. Alle objektenheter innen alle gruppene er ikke relevante for beskrivelse av flomskogsmark (Fig. 4).

Natursystem-hovedtypen svak kilde og kildeskogsmark forekommer ofte i tilknytning til landformenheten ravine (ER–3) og (landskapsdel-hovedtypen ravinedal. Grunntypene for kildemyr utgjør til sammen landformenheten djupkilde (TF–17) innenfor landformgruppa torvmarksformer (TF).

Landformvariasjon er ikke relevant for å beskrive variasjon innenfor hovedtypen.

Det generelle beskrivelsessystemet for dominans i skog (Fig. 5) skal benyttes for svak kilde og kildeskogsmark, som kan bestå av åpen mark eller skogsmark. En skog med trehøyde 2–5 m på svak kilde og kildeskogsmark skal anses som en veksthemmet skog (fordi vedvekstene i denne skogen anses som lave trær).