Eufotisk ferskvannsbløtbunn

Eufotisk ferskvannsbløtbunn omfatter elvebunn og innsjøbunn med dominerende kornstørrelse < 16 mm og tilstrekkelig lysinnstråling for positiv netto fotosyntese. Eufotisk ferskvannsbløtbunn omfatter sedimenter dominert av middels eller fin grus, sand, silt eller leire (Bilde 1). Det finnes ofte karplanter på eufotisk ferskvannsbløtbunn; dette kan være små pusleplanter på grunt vann eller store sumpplanter (helofytter) (Bilde 1–4).

Følgende avgrensningskommentarer er relevante for denne hovedtypen:

• Avgrensningskommentar 20 – ferskvannskildebunn (F2) mot andre hovedtyper på eufotisk ferskvannsbunn dominert av uorganiske sedimenter
• Avgrensningskommentar 22 – eufotisk organisk ferskvannsbunn (F5) mot relevante hovedtyper på eufotisk ferskvannsbunn dominert av uorganiske sedimenter
• Avgrensningskommentar 23 – eufotisk ferskvannshardbunn (F6) og eufotisk ferskvannsbløtbunn (F7)

Kort om grunntypeinndelingen

Eufotisk ferskvannsbløtbunn deles i seks grunntyper på grunnlag av fire økokliner (Fig. 1):

1. Primær suksesjon: primær suksesjon i strandsump (fjæresonen) og på eufotisk ferskvannsbløtbunn (PS–E)
2. Kornstørrelse (KO)
3. Massebalanse: massebalanse i og i tilknytning til rennende vann (MB–B)
4. Kalkinnhold (KA)

Bløt ferskvannsbunn spenner over variasjon i kalkinnhold (KA) fra trinn 2 kalkfattig til trinn 6 kalkbunn, men sannsynligvis er det bare mindre arealer med bløtbunn som kan karakteriseres som kalkfattig på grunnlag av substratets kjemiske sammensetning. Liksom for eufotisk ferskvannshardbunn er ikke trinn 1 ombrogen realisert; vann som har vært i kontakt med mineraljord er etter definisjonen jordvann (Artikkel 13). Bløtbunnen i kalksjøer, som kan ha tjukke lag med utfelt kalsitt (se Artikkel 18), tilhører trinn 6 kalkbunn. Primær suksesjon: primær suksesjon i strandsump (fjæresonen) og på eufotisk ferskvannsbløtbunn (PS–E) trinn E1 helofyttbelte og E2 uten etablert helofyttdominert vegetasjon representerer en svært viktig todeling med hensyn til variasjon i artsmangfold (Bilde 2–4), men årsakene til forekomsten av et helofyttbelte er mangelfullt forstått [dette er drøftet under omtalen av økoklinen primær suksesjon (PS)]. Det er mulig at en kombinasjon av virkningen av ulike forstyrrelsesfaktorer i relativt nær fortid er utslagsgivende for hvorvidt et helofyttbelte finnes på et gitt sted til en gitt tid.

Bløtbunn spenner per definisjon over kornstørrelse (KO) trinn fra 1 leirdominert til 5 dominert av fin eller middels grus. Bløtbunn i kalksjøer utgjør kornstørrelse (KO) spesialtrinn X4kalsiumkarbonatutfellinger.

Som drøftet i Artikkel 14: B er også massebalanse: massebalanse i og i tilknytning til rennende vann (MB–B), skillet mellom trinn B1 positiv eller balansert (sedimentasjon) og trinn B2negativ (erosjon), utslagsgivende for artssammensetningen på mellomfast bløtbunn [kornstørrelse (KO) trinn 4 dominert av middels eller grov sand og trinn 5 dominert av fin ellermiddels grus).

Eufotisk ferskvannsbløtbunn kan forekomme både i innsjø og i elveløp, men forekommer først og fremst i tilknytning til innjøer. Det er behov for en grundigere vurdering av om det er systematiske forskjeller i artssammensetning på eufotisk bløtbunn mellom innsjø og elv (for eksempel relatert til en lokal basisøkoklin ’vanngjennomstrømmingshastighet’). En sammenstilling av forskjeller i artssammensetning mellom elver og innsjøer mangler imidlertid, og det er flere utfordringer knyttet til operasjonell avgrensning mellom elveløp og innsjø. Dette er drøftet i Artikkel 5.

Inndelingen i seks grunntyper på grunnlag av de fire økoklinene er vist i Fig. 1. Bare et lite fåtall av teoretisk mulige kombinasjoner av trinn langs de fire økoklinene er realisert hyppig nok (se Artikkel 1: D6b) til at de har fått status som egen grunntype.

Det er sterk samvariasjon mellom økoklinene kalkinnhold (KA) og kornstørrelse (KO). Løsbunnssubstrat (leir- og siltdominert bunn) vil, på grunn av den store samlete overflaten av mineralkornene, plassere seg på trinn 5 kalkrik eller 6 kalkbunn langs kalkinnhold (KA), mens kornstørrelse (KO) trinn 3 dominert av fin sand og grovere vil plassere seg på trinn fra 2kalkfattig til 5 kalkrik, avhengig av mineralmaterialets beskaffenhet. [Fin sand er, under tvil, inkludert i begrepet mellomfast bunn sammen med øvrige sanddominerte substrater (jf.Artikkel 14: C)]. Normalt er imidlertid finmateriale godt blandet og med svært varierende opphav, slik at bare kalkinnhold (KA) trinn (2–)3–4(–5) vanligvis forekommer.Kornstørrelse (KO) spesialtrinn X4 kalsiumkarbonatutfellinger korresponderer eksakt med kalkinnhold (KA) trinn 6 kalkbunn. Helofyttbeltet er tentativt delt i to grunntyper ved skillet mellom kalkinnhold (KA) trinn 4 intermediær og trinn 5 kalkrik (Fig. 1).

Massebalanse: massebalanse i og i tilknytning til rennende vann (MB–B), skillet mellom trinn B1 positiv eller balansert (sedimentasjon) og trinn B2 negativ (erosjon), er utslagsgivende for artssammensetningen på mellomfast bløtbunn. Innsjøstrender med mellomfast bløtbunn vil, muligens med unntak for områdene rett utenfor store innlandsdeltaer (landskapsdel-hovedtypen aktivt delta), alltid ha negativ massebalanse mens elvebunn kan ha negativ eller positiv massebalanse. De mest typiske eksemplene på grunntypen [2] mellomfast sedimentasjonsbunn finnes på sandurer nedenfor store breer (for eksempel Fåbergstølsgrandane, Jostedalen, Luster, Sogn og Fjordane).

Liksom i saltvannssystemer finnes på eufotisk bunn i ferskvannssystemer variasjon i artssammensetning relatert til vanndyp. Denne variasjonen kan, liksom på eufotisk ferskvannshardbunn, uttrykkes som variasjon langs to lokale basisøkokliner som ikke er uavhengige av hverandre (Fig. 2):

Oversvømmingsvarighet: oversvømming av bunn og mark (OV–A) gjør det mulig å skille mellom permanent vanndekket bunn og vannstrand innenfor dybderelatert lyssvekking i vann (DL) trinn 1 eufotisk langbølgesone, øvre del. Strandsonen langs innsjøer og elver utgjør vanligvis et så smalt belte at det ikke er hensiktsmessig å dele ferskvanns-vannstranden (trinnene A6–A8) i tre enkelttrinn i beskrivelsessystemet. Vannstandsfluktuasjoner gjør det også vanskelig å gjennomføre oppdeling av vannstranden i praksis.

Dybderelatert lyssvekking i vann (DL) omfatter to trinn innenfor eufotisk ferskvannsbunn; trinn 1 eufotisk langbølgesone, øvre del og trinn 2 eufotisk langbølgesone, nedre del. Skillet mellom disse trinnene gjenspeiles i ei grense mellom ferskvannsbunn med karplanter (trinn 1) og ferskvannsbunn der karplanter mangler men der moser og kransalger kan finnes. Moser og alger tåler høyere hydrostatisk trykk enn karplanter og har positiv netto fotosyntese ved lavere lystilgang.

Det er mulig at en kombinert økoklin oversvømmingsvarighet: oversvømming av bunn og mark (OV–A)/dybderelatert lyssvekking i vann (DL) burde vært lagt til grunn for å skille vannstrand fra permanent vanndekt bunn på grunntypenivå.

I tillegg inngår følgende lokale basisøkokliner i beskrivelsessystemet for eufotisk ferskvannsbløtbunn:

Grunnleggende hevdintensitet (HI) og grunnleggende hevdform (HF) er inkludert i beskrivelsessystemet for eufotisk ferskvannsbløtbunn fordi det er vanlig at innsjøstrender beites, og fordi helofyttbeltet langs elveløp og innsjøer ofte ble slått [økoklinen grunnleggende hevdintensitet (HI) trinn 2 svært ekstensiv grunnleggende hevd, i motsetning til trinn 1 ingen påviselig hevd]. Beiting er fortsatt vanlig mange steder, mens elve- og innsjøslåtter ble tatt ut av bruk tidlig i forrige århundre. Fordi det fortsatt kan finnes spor i artssammensetningen etter såvel slått som beite, skal det for arealenheter preget av hevd skilles mellom trinnene Y1 slått og Y2 beite langs grunnleggende hevdform (HF).

Bevegelsesenergi (BE) er ikke inkludert i beskrivelsessystemet for eufotisk ferskvannsbløtbunn. Forekomst av løs ferskvannsbunn forutsetter relativt svak bølgeenergi, ogbevegelsessenergi (BE) samvarierer langt på veg med kornstørrelse (KO); se Artikkel 14: B. Det er uvisst om variasjon i bevegelsesenergi (BE) forårsaker variasjon i artssammensetning innen hovedtypen som er uavhengig av variasjonen langs kornstørrelse (KO) og som fanges opp av grunntypeinndelingen av eufotisk ferskvannsbløtbunn.

Ferskvann i alminnelighet (og ferskvannshardbunn i særdeleshet) finnes langs hele den regionale økoklinen bioklimatiske soner: boreale og alpine områder (BS–A), fra trinn A1boreonemoral sone (BN) til trinn A7 høgalpin sone (HA) samt i bioklimatiske soner: arktiske områder (BS–B) trinn B1 arktisk tundra-krattsone (ASHTZ) og B2 sørarktisk tundrasone (SATZ) på nordkysten av Finnmark og trinn B3 mellomarktisk tundrasone (MATZ) og B4 nordarktisk tundrasone (NATZ) på Svalbard. Plassering til bioklimatisk seksjon (BH) er mindre viktig for artssammensetningen på ferskvannsbunn (enn i fastmarkssystemer). Ferskvannsbløtbunn mangler sannsynligvis i de kaldeste bioklimatiske sonene [i hvert fall i A7 høgalpin sone (HA) og B4 nordarktisk tundrasone (NATZ)]. Omfanget av regional variasjon på ferskvannsbløtbunn er ikke godt kjent.

Beskrivelsessystemet for eufotisk ferskvannsbløtbunn inneholder, foruten generelle variabler, den lokale tilstandsøkoklinen vassdragsregulering (VR) (se Fig. 3). I tillegg er aktuell bruksintensitet (BI) og aktuell bruksform (BF) viktige, som i alle andre natursystem-hovedtyper som har blitt eller fortsatt blir utnyttet i jordbruksøyemed. For aktuell bruksintensitet (BI)er trinnene 1 ikke i bruk og 2 svært ekstensiv aktuell bruk relevante. Vannstrandsvegetasjonen modifiseres lite av slått og beite, kanskje med unntak for at beite hindrer gjengroing med helofytter som for eksempel takrør (Phragmites australis). Det er først på landstrand-nivå langs økoklinen oversvømmingsvarighet: oversvømming av bunn og mark (OV–A) at gjengroing med vedvekster finner sted, men utvikling av enartsbestander av takrør og ansdre store helofytter representerer også en gjengroingsprosess som kan og bør beskrives ved hjelp av tilstandsøkoklinen gjengroingstilstand (GG). Overbeskatning (OB) kan være aktuell som hovedtypespesifikk variabel i beskrivelsessystemet.

Beskrivelsessystemet for eufotisk ferskvannsbløtbunn inneholder bare objektenheter uten direkte betydning for artsmangfoldet; se Fig. 4).

Landformenheten meander (EL–2) inneholder ofte eufotisk ferskvannsbløtbunn.

En landformenhet, elvebanke (AR–5) i landformgruppa avsetningsformer knyttet til rennende vann (AR), forekommer ofte i tilknytning til eufotisk ferskvannsbløtbunn. Denne inngår derfor i beskrivelsessystemet for landformvariasjon (Fig. 5).

Ingen dominanstyper blir beskrevet for denne hovedtypen, men det finnes stor variasjon i dominansforhold blant karplanter. Takrør (Phragmites australis) danner særlig artsfattig utforming på grunn av svært tette bestander og stort strøfall. Strøet er svært motstandsdyktig mot nedbrytning, og dekker derfor vanligvis bunnen fullstendig. De tjukke strølagene hindrer spiring fra frø. Det kan være behov for å inkludere takrørdominans, kanskje også andre dominansutforminger, i et beskrivelsessystem for dominans.