Strandberg

Strandberg omfatter fast bunn (bunn som er stabil også ved sterkt bølgeslag og sterk strøm, det vil si blokkdominert bunn og fast fjell) i landstrand-delen av fjæresonen (det vil si som er dekket av havvann mindre enn halve tida, inkludert bølgeslags- og sjøsprøytsonen – supralittoralsonen). Innenfor strandberg finnes stor variasjon i bølgeenergi (eksponeringsgrad). Strandberg kan flekkvis huse karplanter, men berg uten sprekker eller andre steder hvor planter kan få fotfeste, kan mangle karplantevegetasjon over større områder. Lav-, mose- og/eller algevegetasjon er praktisk talt alltid til stede, og danner karakteristiske soneringer, Viktige arter i nederste del av strandberg er blågrønnbakterier som Calothrix spp. og den svartfargete laven marebek (Verrucaria maura); se Bilde 1–4. Ovenfor marebek-sonen er den oransje messinglaven (Xanthoria parietina) et karakteristisk innslag (Bilde 2). Strandberg dekker oftest små arealer, men kan på svært værutsatte steder ha betydelig lineær og vertikal utstrekning (og strekke seg flere titalls meter innover land; Bilde 5).

Følgende avgrensningskommentarer er relevante for denne hovedtypen:

Avgrensningskommentar 13 – konstruert bunn og mark i fjæresonen (S1) mot relevante hovedtyper på naturbunn og naturmark: fjæresone-vannstrand på fast bunn (S4), strandberg (S5) og stein-, grus- og sandstrand (S6)
Avgrensningskommentar 16 – fjæresone-vannstrand på fast bunn (S4) og strandberg (S5)
Avgrensningskommentar 17 – strandberg (S5) mot stein-, grus- og sandstrand (S6)
Avgrensningskommentar 18 – fjæresonesystemet strandberg (S5) og fastmarkssystemet nakent berg (T20)

Strandberg, som omfatter fjæresone-landstrand på fast bunn, deles tentativt i tre grunntyper på grunnlag av to økokliner (Fig. 1):

oversvømmingsvarighet: oversvømming av bunn og mark (OV–A)
Kalkinnhold (KA)

Strandberg spenner over vertikal variasjon fra supralittoralsonen [bølgeslags- og sjøsprøytsonen; oversvømmingsvarighet: oversvømming av bunn og mark (OV–A) trinn A2 supralittoral] til nedre grense for landstranda [oversvømmingsvarighet: oversvømming av bunn og mark (OV–A) trinn A5 nedre landstrand]. Natursystem-hovedtypen strandberg kan derfor, særlig på steder som er særlig sterkt eksponert for sjøsprøyt, ha en betydelig romlig utstrekning [både vertikalt og horisontalt; se også avsnittet om ’karakterisering av trinnene’ i beskrivelsen av økoklinen oversvømmingsvarighet (OV)]. Også variasjon i substratets kalkinnhold (KA) er viktig for artssammensetningen; det finnes variasjon over det samme spekteret som i fastmarkssystemer, fra trinn 2 kalkfattig til trinn 6 kalkmark.

Disse to lokale basisøkoklinene inngår i beskrivelsessystemet for fjæresone-vannstrand på fast bunn som andre lokale basisøkokliner, mens de to økoklinene som legges til grunn for grunntypeinndeling av fjæresone-vannstrand på fast bunn [bevegelsesenergi (BE) og marin salinitet (SA)] inngår i beskrivelsessystemet for strandberg som andre lokale basisøkokliner. Dette illustrerer hvordan den relative betydningen av disse fire lokale basisøkoklinene som alle er viktige i deler av fjæresonen, endrer seg langs fjæresonens vertikalgradient.

Det sterkest markerte skillet i vegetasjonens artssammensetning langs oversvømmingsvarighet: oversvømming av bunn og mark (OV–A) ser ut til å gå mellom trinn A3 øvre landstrand og trinn A4 midtre landstrand. Nedenfor dette skillet dominerer et lite utvalg marine lavarter [den svarte marebek (Verrucaria maura), den gråsvarte tanglaven (Lichina spp.), den oransje skorpelaven Caloplaca marina og noen få andre skropelaver]; ovenfor denne grensa kommer salttolerante, men i utgangspunktet terrestriske, lavarter inn og karplanter kan også forekomme. Økoklinen oversvømmingsvarighet: oversvømming av bunn og mark (OV–A) er derfor delt i to ved grunntypeinndelingen av strandberg (Fig. 1).

Jo lenger opp i fjæresonen man kommer, desto sterkere utslag gir kalkinnhold (KA) på artssammensetningen. Først på øvre trinn langs : oversvømming av bunn og mark (OV–A) ser kalkinnhold (KA) ut til å bli virkelig viktig; [2] øvre kalkstrandberg har en artssammensetning (Bilde 6) som avviker til dels sterkt fra artssammensetningen på mindre kalkrikt berg (Bilde 4). Variasjon i artssammensetningen er så stor at det kan være grunnlag for å dele økoklinen kalkinnhold (KA) inn i flere grunntyper, men det er ikke gjort i NiN versjon 1.0 på grunn av spinkelt datamateriale.

Antallet grunntyper i strandberg blir da tre (Fig. 1).

Lokale basisøkokliner som det er sannsynlig at influerer på artssammensetningen innenfor strandberg, og som derfor er inkludert i et tentativt beskrivelsessystem for hovedtypen (Fig. 2), er:

Marin salinitet (SA), som er en viktig økoklin i fjæresone-vannstrand på fast bunn, blir relativt mindre viktig oppover i fjæresonen. Saltholdigheten i havvannet gir seg imidlertid utslag i artssammensetningen også på strandberg. Det forekommer variasjon over hele spekteret av marin salinitet (SA), i hvert fall fra trinn 2 brakt (vann) med lav salinitet til trinn 5 normalsalt (vann). Liksom ved grunntypeinndelingen av fjæresone-vannstrand på fast bunn er trinnene samlet til to samletrinn med ei grense mellom marin salinitet (SA) trinn 3 brakt og 4 salt med redusert saltinnhold.

Bevegelsesenergi (BE) varierer fra trinn 3 svak energi til trinn 6 meget sterk energi og er sammenslått til tre samletrinn på samme vis som ved grunntypeinndelingen av fjæresone-vannstrand på fast bunn.

Det kan ikke utelukkes at ultramafisk strandberg [det vil si strandberg på olivinstein; økoklinen tungmetallinnhold (TU) trinn Y2 ultramafisk] har en artssammensetning som skiller seg fra artssammensetningen på strandberg med ’normal’ kjemisk sammensetning [tungmetallinnhold (TU) trinn Y1 normalt]. Kunnskapen om dette er foreløpig ansett for utilstrekkelig for å inkludere økoklinen tungmetallinnhold (TU) blant andre lokale basisøkokliner i beskrivelsessystemet for strandberg.

Strandberg finnes langs kysten av alle de landområdene som omfattes av NiN; på det norske fastlandet fra bioklimatiske soner: boreale og alpine variasjon i områder (BS–A) trinn A1 boreonemoral sone (BN) til trinn 4 nordboreal sone (NB) samt bioklimatiske soner: arktiske områder (BS–B) trinn B1 arktisk tundra-krattsone (ASHTZ) på nordkysten av Varangerhalvøya (Finnmark), og trinnene fra B3 mellomarktisk tundrasone (MATZ) til og med trinn 5 arktisk polarørkensone (APDZ) på Svalbard. Bioklimatisk seksjonstilhørighet er ikke viktig for artssammensetning i fjæresonen.

Beskrivelsessystemet for strandberg inneholder bare generelle tilstandsøkokliner (Fig. 3).

Beskrivelsessystemet for strandberg inneholder bare objektgrupper uten direkte betydning for artsmangfoldet (Fig. 4).

Natursystem-hovedtypen strandberg kan være knyttet til karakteristiske landformer, av til dels svært ulike størrelser. En arealenhet av strandberg kan for eksempel inngå som en mindre del av en kystklippe (KP–3). Beskrivelsessystemet for strandberg inneholder imidlertid seks andre landformenheter, som fordeler seg på tre landformgrupper (Fig. 5). Dette er små landformer, som vanligvis har (mye) mindre utstrekning enn arealenheter av natursystem-hovedtypen strandberg. Strandberg ligger åpent for landformende prosesser (for eksempel bølgevirkning) og har, i likhet med nakent berg, oftest vært utsatt for ulike formende prosesser i tidligere tider. Mens jorddekt mark skjuler små erosjonsformer knyttet til breer (EB), er slike former ofte lette å observere på det nakne berget. Seks karakteristiske ’mikro-landformenheter’, hvorav fire tilhørende landformgruppa erosjonsformer knyttet til breer (EB), er derfor inkludert i beskrivelsessystemet for hovedtypen. Også jettegryte (ER–6), som kan være knyttet til såvel (bre)elver som breer [og som i NiN er inkludert i erosjonsformer knytttet til rennende vann (ER)], er hyppige på strandberg.

Ingen dominanstyper blir beskrevet for denne hovedtypen.