Driftvoll

Driftvoller (tangvoller) er natursystemer som finnes i øvre del av fjæresonen (øvre geolittoral og supralittoral sone). Driftvoller opprettholdes permanent eller tilstrekkelig lenge til at de tilfredsstiller kravet til et natursystem (varighet i minst 6 år) ved stor og relativt forutsigbar tilførsel av organisk materiale (først og fremst tang og tare) fra havet. Mengden tilført materiale må være stor nok til at materiale samler seg opp, det vil si at det må tilføres mer enn det som brytes ned, eller vaskes vekk igjen (av brenningene) eller blåser bort.

En driftvoll kjennetegnes ved svært høy tilgjengelighet på nitrogen og fosfor. Substratet, driftmaterialet, er mer eller mindre ustabilt på grunn av stadige tilførsler av nytt driftmateriale og fordi driftmaterialet er utsatt for bølge- og vinderosjon. Høyt organisk innhold, oftest mørk farge og rask kjemisk nedbrytning gjør at det driftmaterialet på varme sommerdager kan bli varmet opp til svært høye temperaturer. Driftvollene har gjennomgående høyere substrattemperatur enn omgivelsene omkring, på grunn av varmeproduksjon ved den kjemiske nedbrytningen. Dette er sannsynligvis en av de viktigste årsakene til driftvollenes spesielle artssammensetning.

Både mengden av tilført driftmateriale og forstyrrelsesintensiteten (faren for sedimentasjon og erosjon) varierer mye, både mellom ulike driftvoller og innen den enkelte driftvoll). Derfor er det stor variasjon innenfor natursystem-hovedtypen driftvoll, både i egenskaper og arealenhetenes utstrekning. Langs deler av kysten med stor tidevannsamplitude (Midt- og Nord-Norge) kan driftvollene være permanente i en lengde av flere kilometer langs kystlinja og ha en betydelig bredde. Bilde 1–5 viser variasjonen innen én og samme driftvoll. Den andre ytterligheten med hensyn til størrelse og varighet utgjøres av driftvoll-fragmenter (for eksempel en tang- eller tarevase som er skylt opp på ei steinstrand), som utgjør små natursystem-deler innenfor andre hovedtyper av fjæresonesystemer (forekommer oftest innenfor arealenheter av natursystem-hovedtypen stein-, grus- og sandstrand).

Artssammensetningen i driftvoller gjenspeiler den høye forstyrrelsesintensiteten; arter med kort livssyklus og høy reproduksjon dominerer oftest, men innslaget av flerårige arter øker langs en gradient i forstyrrelsesintensitet. Mange varmekrevende organismer har relativt ’stabile’ populasjoner mye lengre mot nord på/i driftvoller enn i andre natursystem-hovedtyper. Eksempler på dette er karplante-artene åkerdylle (Sonchus arvensis), smånesle (Urtica urens) og kveke (Elytrigia repens). Driftvoller har ofte også en fauna med rik forekomst av varmeelskende insektarter.

Følgende avgrensningskommentar er relevant for denne hovedtypen:

Avgrensningskommentar 15 – driftvoll (S3) mot stein-, grus- og sandstrand (S6) og strandenger og strandsumper (S7)

Driftvoll deles i fem grunntyper på grunnlag av to økokliner (Fig. 1):

Vannforårsaket forstyrrelse: forstyrrelsesintensitet i driftvoll (VF–B)
Vannmetning: vannmetning av marka (VM–A)

Vannforårsaket forstyrrelse: forstyrrelsesintensitet i driftvoll (VF–B), som omfatter variasjon fra trinn B1 ikke årviss forstyrrelse (driftvoller med stabil vegetasjon dominert av høgvokste, flerårige urter og gras; Bilde 1–3) via trinn B2 årviss forstyrrelse (relativt stabil vegetasjon dominert av lavvokste ett- og flerårige urter; Bilde 4) til trinn B3 forstyrret flere ganger årlig (med ustabil vegetasjon dominert av ettårige arter; Bilde 5), er viktigste økoklin for variasjon innen driftvoller. Variasjon i vanntilførsel fra landsiden gir opphav til den andre viktige økoklinen [vannmetning: vannmetning av marka (VM–A)], med variasjon fra trinn A1 veldrenert mark til trinn A2 fuktmark.

De andre økoklinene som er viktige i fjæresonen, oversvømmingsvarighet: oversvømming av bunn og mark (OV–A) og marin salinitet (SA), er uviktige i driftvoll. Driftvollene blir avsatt omkring øvre flomål, det vil si oversvømmingsvarighet: oversvømming av bunn og mark (OV–A) trinn A3 øvre landstrand og A2 supralittoral. Variasjonen langs oversvømmingsvarighet: oversvømming av bunn og mark (OV–A) er dermed ubetydelig. Den sporadiske tilførselen av saltvann gjør at driftvollene har lav eller moderat salinitet [marin salinitet (SA) trinn 2 svakt saltpåvirket eller trinn 3 betydeliug saltpåvirket]. Også variasjonen langs marin salinitet (SA) blir dermed ubetydelig.

Inndelingen i fem grunntyper, ved å krysse relevante trinn langs økoklinene vannforårsaket forstyrrelse: forstyrrelsesintensitet i driftvoll (VF–B) og vannmetning: vannmetning av marka (VM–A) er vist i Fig. 1. Kombinasjonen av vannmetning: vannmetning av marka (VM–A) trinn A2 fuktmark og vannforårsaket forstyrrelse: forstyrrelsesintensitet i driftvoll (VF–B) trinn B3 forstyrrelse flere ganger årlig er knapt realisert og forventes heller ikke å ha et spesielt artsinventar. Antallet grunntyper blir dermed 5.

Én lokal basisøkoklin har betydning for den visuelle utformingen av driftvoll, influerer sannsynligvis også på artssammensetningen, og er derfor inkludert i et tentativt beskrivelsessystem (Fig. 2):

Kornstørrelse (KO) adresserer dominerende kornstørrelse på det minerogene substratet under driftmaterialet. Driftvoller finnes først og fremst på moderat beskyttete og beskyttete steder, på sand-, grus eller steinbunn. En tredeling av kornstørrelsesøkoklinen i sammenslåtte trinn for løs bunn [kornstørrelse (KO) trinn 1 leirdominert og trinn 2 siltdominert], mellomfast bløtbunn (fra og med trinn 3 dominert av fin sand tilog med trinn 5 dominert av fin eler middels grus) og hardbunn (trinn 6 dominert av grov grus og trinn 7 steindominert, eventuelt også trinn 8 blokkdominert) gir en tilstrekkelig detaljeringsgrad.

Driftvoll finnes langs hele kysten av det norske fastlandet, det vil si fra bioklimatiske soner: boreale og alpine områder (BS–A) trinn A1 boreonemoral sone (BN) minst til trinn 4 nordboreal sone (NB), kanskje også i bioklimatiske soner: arktiske områder (BS–B) trinn B1 arktisk tundra-krattsone (ASHTZ) på nordkysten av Finnmark. Bioklimatisk seksjonstilhørighet [bioklimatiske seksjoner (BS)] er ikke viktig for artssammensetningen i fjæresonen.

Beskrivelsessystemet for driftvoll inneholder bare generelle tilstandsøkokliner (Fig. 3).

Beskrivelsessystemet for driftvoll inneholder bare bare objektgrupper uten direkte betydning for artsmangfoldet (Fig. 4).

Landformvariasjon er ikke direkte relevant, verken for avgrensning av driftvoll eller for å beskrive variasjon innenfor hovedtypen.

Ingen dominanstyper blir beskrevet for denne hovedtypen.