Fjæresone-skogsmark

• Innhold
• Kort om hovedtypen
• Utfyllende beskrivelse
• Valg av økokliner og trinn
• Drøfting av inndelingen i grunntyper
• Sammenlikning med typeinndeling i andre arbeider
• Andre lokale basisøkokliner
• Regional variasjon
• Tilstandsøkokliner
• Objektinnhold
• Landformvariasjon
• Dominans

Kort om hovedtypen

Fjæresone-skogsmark omfatter all skogsmark i fjæresonen. Fjæresone-skogsmark dekker små arealer og finnes gjerne på beskyttete steder (innerst i grunne viker etc.) i øvre del av fjæresonen (Bilde 1). Svartor (Alnus glutinosa) er hyppigste tresjiktsdominant.

Utfyllende beskrivelse

Den typiske fjæresone-skogsmarka hører til ’svartor-strandskog’ i vegetasjonstypeinndelingen til Fremstad (1997), se også Kielland-Lund (1981) og Artikkel 8: Tab. 1. Fjæresone-skogsmark finnes bare i geolittoralsonen (derav navnet fjæresone-skogsmark og ikke fjæresone-skogsbunn og -mark eller liknende; se Artikkel 1: D2f før drøfting av begrepene bunn og mark). Fjæresone-skogsmark forekommer flekkvis langs kysten av Sør-Norge og kjennetegnes av sporadisk forekomst av halofytter (salttolererende arter). Innslaget av halofytter avtar opp mot øvre grense for fjæresonen. Fjæresone-skogsmark kan ha innslag av driftmateriale [økoklinen akkumulering av organisk materiale: driftvolldannelse (AO–F)]. Den kan inneholde en stor variasjonsbredde langs økoklinen vannmetning: vannmetning av marka (VM–A).

Avgrensning mot andre hovedtyper

Følgende avgrensningskommentar er relevant for denne hovedtypen:

• Avgrensningskommentar 14 – fjæresonesystemet fjæresone-skogsmark (S2) mot våtmarkssystemene kildeskogsmark (V3) og flommyr, myrkant og myrskogsmark (V7)

Kort om grunntypeinndelingen

Fjæresone-skogsmark deles tentativt i to grunntyper på grunnlag av én økoklin (Fig. 1):

1. Vannmetning: vannmetning av marka (VM–A)

Valg av økokliner og trinn

Det er betydelig variasjon i markfuktighet innenfor fjæresone-skogsmark. Denne variasjonen fanges opp av vannmetning: vannmetning av marka (VM–A) trinn 1 veldrenert mark og trinn 2 fuktmark.

Drøfting av inndelingen i grunntyper

Inndelingen i to grunntyper på grunnlag av vannmetning: vannmetning av marka (VM–A) er vist i Fig. 1 (se også Bilde 2). Forekomsten av de to grunntypene bestemmes først og fremst av variasjon i omfanget av ferskvannstilsig innenfra (Fremstad 1997), men i noen grad også av overvømmingsvarighet: oversvømming av bunn og mark (OV–A), det vil si plassering i en sonasjon innenfor fjæresonen. Bilde 2 illustrerer et tilfelle der de to grunntypene [2] fjæresone-fuktskogsmark og [1] veldrenert fjæresone-skogsmark avløser hverandre i en sonasjon.

Sammenlikning med typeinndeling i andre arbeider

Fjæresone-skogsmark utgjør én utforming av et skogplantesamfunn hos Kielland-Lund (1981), og deler av en vegetasjonstype (E6 svartor-strandskog) som ikke engang er utskilt som egen utforming, hos Fremstad (1997). Forskjellen i artssammensetning mellom ’strandskoger’ i fjæresonen og langs ferskvannsstrender (som hører til natursystem-hovedtypene flommyr, myrkant og myrskogsmark og flomskogsmark i NiN-systemet) er imidlertid betydelig (Kielland-Lund 1981), blant annet fordi svartor-strandskogens havstrandutforming (= fjæresone-skogsmark i NiN) har et karakteristisk innslag av salttolererende arter (halofytter).

Andre lokale basisøkokliner

Grunnleggende hevdintensitet (HI) og grunnleggende hevdform (HF) er inkludert i beskrivelsessystemet (Fig. 2) for fjæresone-skogsmark fordi denne hovedtypen, i likhet med andre skogsmarkstyper, mange steder har vært beita eller slått [trinn 2 svært ekstensiv grunnleggende hevd langs økoklinen grunnleggende hevdintensitet (HI), i motsetning til trinn 1 ingen påviselig hevd der skogen ikke har vært gjenstand for slik utnyttelse]. Beiting foregår en del steder fortsatt. For arealenheter preget av hevd, skilles også mellom økoklinen grunnleggende hevdform (HF) trinnene Y1 slått og Y2 beite (beite er vanligst av de to).

Det er mulig at artssammensetningen i fjæresone-skogsmark varierer systematisk langs økoklinen overvømmingsvarighet: oversvømming av bunn og mark (OV–A), det vil si fra høyere til lavere nivåer innenfor fjæresonen. Denne økoklinen er derfor en kandidat til å bli inkludert i beskrivelsessystemet for fjæresone-skogsmark i en seinere versjon av NiN.

Kornstørrelse (KO), som er viktig i flomskogsmark og fastmarksskogsmark, er uviktig i denne hovedtypen, som først og fremst finnes på finkornete substrater, ofte med betydelig innhold av organisk materiale (løs eufotisk saltvannsbunn som har blitt fjæresone-mark på grunn av landhevning; se Bilde 1).

Regional variasjon

Utbredelsen av fjæresone-skogsmark (slik hovedtypen er definert i NiN) er uklar. Fremstad (1997) angir ’svartor-strandskog’ for kysten fra svenskegrensa til Sunnhordland. Det er uklart om andre treslag overtar som dominanter i fjæresone-skogsmark lengre nord. Den regionale variasjonen er liten.

Tilstandsøkokliner

Liksom i andre natursystem-hovedtyper på skogsmark, finnes det (i tillegg til variasjon relatert til generelle tilstandsvariabler) i fjæresone-skogsmark betydelig tilstandsvariasjon relatert til tresjiktsdynamikk i skog. De samme tilstandsøkoklinene som i fastmarksskogsmark inngår derfor i beskrivelsesystemet for fjæresone-skogsmark (Fig. 3). For aktuell bruksintensitet (BI) er bare trinn 1 ikke i bruk og trinn 2 svært ekstensiv aktuell bruk relevante.

Objektinnhold

Alle de seks objektgruppene (to generelle og fire hovedtypespesifikke) av tilstandsrelevant objektinnhold, men ikke alle objektenheter innen alle gruppene, er relevant for beskrivelse av variasjon innenfor fjæresone-skogsmark (Fig. 4). Beskrivelsessystemet for objektinnhold i fjæresone-skogsmark er lik det som nyttes for fastmarksskogsmark.

Landformvariasjon

 

Landformvariasjon er ikke direkte relevant, verken for avgrensning av fjæresone-skogsmark eller for å beskrive variasjon innenfor hovedtypen.

Dominans

Det generelle beskrivelsessystemet for dominans i skog (Fig. 5) blir benyttet for denne hovedtypen.

Kort om hovedtypen

Fjæresone-skogsmark omfatter all skogsmark i fjæresonen. Fjæresone-skogsmark dekker små arealer og finnes gjerne på beskyttete steder (innerst i grunne viker etc.) i øvre del av fjæresonen (Bilde 1). Svartor (Alnus glutinosa) er hyppigste tresjiktsdominant.

Utfyllende beskrivelse

Den typiske fjæresone-skogsmarka hører til ’svartor-strandskog’ i vegetasjonstypeinndelingen til Fremstad (1997), se også Kielland-Lund (1981) og Artikkel 8: Tab. 1. Fjæresone-skogsmark finnes bare i geolittoralsonen (derav navnet fjæresone-skogsmark og ikke fjæresone-skogsbunn og -mark eller liknende; se Artikkel 1: D2f før drøfting av begrepene bunn og mark). Fjæresone-skogsmark forekommer flekkvis langs kysten av Sør-Norge og kjennetegnes av sporadisk forekomst av halofytter (salttolererende arter). Innslaget av halofytter avtar opp mot øvre grense for fjæresonen. Fjæresone-skogsmark kan ha innslag av driftmateriale [økoklinen akkumulering av organisk materiale: driftvolldannelse (AO–F)]. Den kan inneholde en stor variasjonsbredde langs økoklinen vannmetning: vannmetning av marka (VM–A).

Følgende avgrensningskommentar er relevant for denne hovedtypen:

Avgrensningskommentar 14 – fjæresonesystemet fjæresone-skogsmark (S2) mot våtmarkssystemene kildeskogsmark (V3) og flommyr, myrkant og myrskogsmark (V7)

Kort om grunntypeinndelingen

Fjæresone-skogsmark deles tentativt i to grunntyper på grunnlag av én økoklin (Fig. 1):

Vannmetning: vannmetning av marka (VM–A)

 

Valg av økokliner og trinn

Det er betydelig variasjon i markfuktighet innenfor fjæresone-skogsmark. Denne variasjonen fanges opp av vannmetning: vannmetning av marka (VM–A) trinn 1 veldrenert mark og trinn 2 fuktmark.

Drøfting av inndelingen i grunntyper

Inndelingen i to grunntyper på grunnlag av vannmetning: vannmetning av marka (VM–A) er vist i Fig. 1 (se også Bilde 2). Forekomsten av de to grunntypene bestemmes først og fremst av variasjon i omfanget av ferskvannstilsig innenfra (Fremstad 1997), men i noen grad også av overvømmingsvarighet: oversvømming av bunn og mark (OV–A), det vil si plassering i en sonasjon innenfor fjæresonen. Bilde 2 illustrerer et tilfelle der de to grunntypene [2] fjæresone-fuktskogsmark og [1] veldrenert fjæresone-skogsmark avløser hverandre i en sonasjon.

Sammenlikning med typeinndeling i andre arbeider

Fjæresone-skogsmark utgjør én utforming av et skogplantesamfunn hos Kielland-Lund (1981), og deler av en vegetasjonstype (E6 svartor-strandskog) som ikke engang er utskilt som egen utforming, hos Fremstad (1997). Forskjellen i artssammensetning mellom ’strandskoger’ i fjæresonen og langs ferskvannsstrender (som hører til natursystem-hovedtypene flommyr, myrkant og myrskogsmark og flomskogsmark i NiN-systemet) er imidlertid betydelig (Kielland-Lund 1981), blant annet fordi svartor-strandskogens havstrandutforming (= fjæresone-skogsmark i NiN) har et karakteristisk innslag av salttolererende arter (halofytter).

Andre lokale basisøkokliner

Grunnleggende hevdintensitet (HI) og grunnleggende hevdform (HF) er inkludert i beskrivelsessystemet (Fig. 2) for fjæresone-skogsmark fordi denne hovedtypen, i likhet med andre skogsmarkstyper, mange steder har vært beita eller slått [trinn 2 svært ekstensiv grunnleggende hevd langs økoklinen grunnleggende hevdintensitet (HI), i motsetning til trinn 1 ingen påviselig hevd der skogen ikke har vært gjenstand for slik utnyttelse]. Beiting foregår en del steder fortsatt. For arealenheter preget av hevd, skilles også mellom økoklinen grunnleggende hevdform (HF) trinnene Y1 slått og Y2 beite (beite er vanligst av de to).

Det er mulig at artssammensetningen i fjæresone-skogsmark varierer systematisk langs økoklinen overvømmingsvarighet: oversvømming av bunn og mark (OV–A), det vil si fra høyere til lavere nivåer innenfor fjæresonen. Denne økoklinen er derfor en kandidat til å bli inkludert i beskrivelsessystemet for fjæresone-skogsmark i en seinere versjon av NiN.

Kornstørrelse (KO), som er viktig i flomskogsmark og fastmarksskogsmark, er uviktig i denne hovedtypen, som først og fremst finnes på finkornete substrater, ofte med betydelig innhold av organisk materiale (løs eufotisk saltvannsbunn som har blitt fjæresone-mark på grunn av landhevning; se Bilde 1).

Regional variasjon

Utbredelsen av fjæresone-skogsmark (slik hovedtypen er definert i NiN) er uklar. Fremstad (1997) angir ’svartor-strandskog’ for kysten fra svenskegrensa til Sunnhordland. Det er uklart om andre treslag overtar som dominanter i fjæresone-skogsmark lengre nord. Den regionale variasjonen er liten.

Tilstandsøkokliner

Liksom i andre natursystem-hovedtyper på skogsmark, finnes det (i tillegg til variasjon relatert til generelle tilstandsvariabler) i fjæresone-skogsmark betydelig tilstandsvariasjon relatert til tresjiktsdynamikk i skog. De samme tilstandsøkoklinene som i fastmarksskogsmark inngår derfor i beskrivelsesystemet for fjæresone-skogsmark (Fig. 3). For aktuell bruksintensitet (BI) er bare trinn 1 ikke i bruk og trinn 2 svært ekstensiv aktuell bruk relevante.

Objektinnhold

Alle de seks objektgruppene (to generelle og fire hovedtypespesifikke) av tilstandsrelevant objektinnhold, men ikke alle objektenheter innen alle gruppene, er relevant for beskrivelse av variasjon innenfor fjæresone-skogsmark (Fig. 4). Beskrivelsessystemet for objektinnhold i fjæresone-skogsmark er lik det som nyttes for fastmarksskogsmark.

Landformvariasjon

Landformvariasjon er ikke direkte relevant, verken for avgrensning av fjæresone-skogsmark eller for å beskrive variasjon innenfor hovedtypen.

Dominans

Det generelle beskrivelsessystemet for dominans i skog (Fig. 5) blir benyttet for denne hovedtypen.