Mellomfast eufotisk saltvannsbunn

Mellomfast eufotisk saltvannsbunn omfatter alle bunnsystemer på mellomfast bunn i saltvann ovenfor kompensasjonsdypet (i den eufotiske sonen), det vil si sand- og grusdominerte (samt sterkt bølgeutsatte steindominerte) substrater, konsolidert leire og biogene substrater som skjellsand og kalkalgegrus.

Følgende avgrensningskommentar er relevant for denne hovedtypen:

Avgrensningskommentar 11 – hovedtyper på eufotisk saltvannsbunn mot hovedtyper på afotisk saltvannsbunn

Kort om grunntypeinndelingen

Mellomfast eufotisk saltvannsbunn deles tentativt i åtte grunntyper basert på to økokliner (Fig. 1):

Kornstørrelse (KO)
Marin salinitet (SA)

Substratets fysiske egenskaper [uttrykt ved kornstørrelse (KO)] er den viktigste kilden til variasjon innenfor mellomfast bunn. Mellomfast bunn på ’normale substrater’ omfatter variasjon i kornstørrelsen fra grensa mellom mellomfast og løs bunn, foreløpig tentativt satt ved dominerende kornstørrelse 1/16 mm (se Artikkel 14: C), til dominans av stein ved høy bevegelsesenergi, det vil si fra trinn 3 dominert av fin sand til trinn 7 steindominert langs økoklinen kornstørrelse (KO). I tillegg er spesialtrinn X3 skjellsand viktig, først og fremst i relativt salt vann [marin salinitet (SA) trinn 4 salt (vann) med redusert saltinnhold eller 5 normalsalt (vann); det vil si vann med salinitet > 18 ppt]. Kalkalgegrus (X2) forekommer også i tilknytning til relativt salt vann, men mindre hyppig og med mindre arealdekning enn skjellsandforekomstene. Kalkutfellinger (spesialtrinn X4 kalsiumkarbonatutfellinger) forekommer som en sjeldenhet i brakkvannsviker etc. i områder dominert av kalkstein og andre karbonatrike bergarter (Langangen 2007). Spesialtrinn X5 moreneleire forekommer sporadisk også på grunt vann, som for eksempel Tautraryggen i Trondheimsfjorden, som er en del av morenetrinnet fra Yngre Dryas i Trøndelag (motsvarer det store Raet i Sørøst-Norge). Mellomfast bunn forekommer over et stort spekter av saliniteter, fra nesten ferskt, for eksempel nær elveutløp innerst i fjorder [marin salinitet (SA) fra trinn 2 brakt med lavt saltinnhold til trinn 5 normalsalt].

Inndelingen i åtte grunntyper på grunnlag av kornstørrelse (KO) og marin salinitet (SA) er vist i Fig. 1. Fire av grunntypene representerer variasjonen på ’normal bunn’ [ordinære trinn langs økoklinen kornstørrelse (KO)], som er delt i to ved grensa mellom bløtbunn og hardbunn (dominerende kornstørrelse 16 mm). Denne grensa gjenspeiler den omtrentlige grensa mellom substrater som er egnet for gravende organismer (bløt mellomfast bunn) og substrater som ikke er det (hard mellomfast bunn). På ’normal bunn’ deles hvert av de to trinnene langs kornstørrelse (KO) i to grunntyper på grunnlag av marin salinitet (SA) ved grensa mellom trinn 3 brakt (vann) og trinn 4 salt (vann) med redusert saltholdighet (ved 18 ppt saltholdighet). Hvert av de fire spesialtrinnene langs kornstørrelse (KO) er sterkt knyttet enten til brakkvann (spesialtrinn X4 kalsiumkarbonatutfellinger) eller til salt vann (de tre andre spesialtrinnene). Hvert spesialtrinn gir dermed opphav til en grunntype.

I tillegg til kornstørrelse (KO) og marin salinitet (SA) er det én lokal basisøkoklin som sannsynligvis har betydning for variasjonen i artssammensetning innenfor mellomfast eufotisk bunn, og som er derfor inkludert i et tentativt beskrivelsessystem (Fig. 2):

Bevegelsesenergi (BE) påvirker den mellomfaste bunnens stabilitet. Bevegelsesenergien er en viktig bestemmende faktor for kornstørrelsen (se Artikkel 14: C), men steder nær land der saltvannsbunnen består av dype løsmasser eller hvor tilførselen av mineralmateriale er stor (enten fra havbunnen utenfor eller fra elver etc.), kan for eksempel sandbunn også forekomme på steder med bevegelsesenergi (BE) trinn 4 middels energi, kanskje også trinn 5 sterk energi. Tentativt er derfor bevegelsesenergi (BE) lagt inn i beskrivelsessystemet for hovedtypen med en todeling.

Mellomfast eufotisk saltvannsbunn er knyttet til vannmassetyper (MT) trinn Y1 grunt fjordvann, Y2 kystvann og Y6 arktisk vann, men forekommer langs hele kysten, det vil si i alle marine økoregioner (MS).

Beskrivelsessystemet for mellomfast eufotisk saltvannsbunn inneholder foreløpig bare generelle tilstandsøkokliner (Fig. 3). Fremmedartsinnslag (FA), overbeskatning (OB) og ubalanse mellom trofiske nivåer (UB) anses for uaktuelle på grunn av den lave produksjonen i denne hovedtypen.

Beskrivelsessystemet for mellomfast eufotisk saltvannsbunn omfatter bare objektgrupper uten direkte betydning for artsmangfoldet; se Fig. 4).

Flere steder på kontinentalsokkelen (blant annet utenfor vestlandskysten og på Tromsøflaket) er det oppdaget karakteristiske landformer på mellomfast afotisk saltvannsbunn. Bølgemønstre i vandrende marine sanddyner (MR–3) og pløyespor (MR–4) etter isfjell er landformenheter i landformgruppa landformer knyttet til marine strøm- og rasprosesser (MR). Disse er først og fremst kjent fra den afotiske sonen (mellomfast afotisk saltvannsbunn), men de er også tatt inn i beskrivelsessystemet for mellomfast eufotisk saltvannsbunn fordi de sannsynligvis også forekommer jevnlig der (Fig. 5).

Ingen dominanstyper blir beskrevet for denne hovedtypen.