Korallrev-bunn

Korallrev-bunn er særpregete natursystemer som er bygd opp av samfunnsdannende steinkorallers kalkskjelett. Steinkorallen Lophelia pertusa er den eneste revdannende korallen i norske farvann (Bilde 1). Norske korallrev er, i motsetning til tropiske korallrev, kaldtvannskorallrev som ikke er avhengig av lys. Den komplekse romlige strukturen korallrevene har, og deres langlevethet (de eldste delene av norske korallrev er datert til rundt 9 000 år) gjør dem til svært artsrike økosystemer. Imidlertid er det ingen av artene som er funnet på norske Lophelia-rev som ikke også er kjent fra andre natursystemer. I norske farvann finnes korallrev i den afotiske sonen, på dyp fra 40 m (i Trondheimsfjorden) til om lag 600 m, begrenset nedad av de kalde dyphavsvannmassene.

De fysiske betingelsene for forekomst av korallrev(-bunn) er fortsatt mangelfullt kjent og hittil har det ikke vist seg mulig å predikere (modellere) forekomsten av korallrev på grunnlag av fysiske miljøvariabler. Sannsynligvis er en kombinasjon av faktorer som temperaturforhold, strømforhold og helning viktige for å avgrense forekomstområdet for denne naturtypen. I likhet med de fleste andre arter som forekommer i denne natursystem-hovedtypen er Lophelia pertusa en filtrerer som livnærer seg av organiske partikler (både levende og døde) som driver med vannstrømmen. Innenfor det geografiske og dybdemessige utbredelsesområdet til korallrev ser det ut til å være tilgang på næring (typen av næring og tilførselsraten) som bestemmer korallenes lokale utbredelse. Fra Røstrevet (utenfor Nordland) og Sularyggen (utenfor Møre og Romsdal) er det kjent at revene ofte opptrer på mindre forhøyninger på havbunnen – enten på langstrakte morenerygger (dannet av isbreavsetninger) eller på flankene av isfjellpløyemerker som står litt opp fra havbunnen. I disse områdene er revene godt utviklet, og de har gjerne en avrundet kjegleform. I områder hvor korallene forekommer på nær flat bunn med hovedsakelig ensrettet strømretning [for eksempel Trænahola sydøst for Røst (Nordland) og Hola vest av Vesterålen], er revene oftest langstrakte med en begreset levende del i oppstrømsenden.

Kaldtvannskorallen Lophelia pertusa trives best i vann med temperaturer på 6–8 ºC. Kaldtvannskorallrevene vokser seint, fra noen få millimeter til maksimum to centimeter i året. De norske forekomstene av kaldtvannskorallrev er de største som er kjent i verden, men havbunnen er dårlig kartlagt og kunnskapen om forekomst og utbredelse av korallrev (og andre naturtyper på havbunnen) er fortsatt svært begrenset. Fig. 1 viser utbredelsen av kjente steinkorallforekomster i norske farvann pr. desember 2008 (Fosså 2008). To store revkomplekser (områder hvor enkeltrevene ligger så tett at de omtales som ett rev, på samme måte som ’The Great Barrier Reef’) er kjent fra norske farvann; Sularevet og Røstrevet. Av disse er Røstrevet det største med en lengde på 35 km og en bredde på 3 km. Det ligger på 300–400 meters dyp omtrent 100 km vest av Røst. Korallrev utgjør et integrert system (og er derfor en egen hovedtype på landskapsdel-nivået) som er sårbart for fysisk skade, først og fremst fra fiskeredskaper (bunntråling). Bunntråling (BU) er en kilde til tilstandsvariasjon innen og mellom korallrev, som kan ha skadet så mye som halvparten av norske korallrev.

Følgende avgrensningskommentarer er relevante for denne hovedtypen:

• Avgrensningskommentar 8 – korallrev-bunn (M6) og korallskogsbunn (M7)
• Avgrensningskommentar 9 – korallrev-bunn (M6) mot mellomfast afotisk saltvannsbunn (M12)

Kort om grunntypeinndelingen

Korallrev-bunn vil inntil videre ikke bli delt i grunntyper.

Begrunnelse for ikke å dele hovedtypen videre opp

Korallrev-bunn anses som en relativt homogen natursystem-hovedtype.

Det er kjent at minst én lokal basisøkoklin influerer på artssammensetningen innenfor korallrev-bunn. Denne er derfor inkludert i et tentativt beskrivelsessystem for hovedtypen (Fig. 2):

Primær suksesjon: primær suksesjon på korallrev-bunn (PS–F). Kaldtvannskorallrev dannet av arten Lophelia pertusa kan bestå av to ulike utforminger eller stadier, et tidlig stadium dominert av levende steinkorallkolonier og et seint stadium der store, døde korallblokker dominerer. Disse utformingene, som har ulik sammensetning av invertebratfauna, skiller seg langs en gradient i substratalder. På grunn av den lange tidskalaen som er involvert og fordi betydningen for den assosierte artssammensetningen er stor, blir forskjellen mellom dominans av trinn 1 levende steinkoraller og trinn 2 døde steinkoraller behandlet en lokal basisøkoklin, primær suksesjon: primær suksesjon på korallrev-bunn (PS–F) og ikke som en tilstandsøkoklin [se beskrivelse av økoklinen primær suksesjon (PS)]. Denne økoklinen vurderes ikke som så viktig at den brukes til grunntypeinndeling, men den er tentativt tatt inn i beskrivelsessystemet for hovedtypen.

Også innenfor levende Lophelia-korallkolonier [primær suksesjon: primær suksesjon på korallrev-bunn (PS–F) trinn 1] finnes variasjon. Typiske livsmiljøer er:

• korallbunnoverflate av levende korall med slimaktig vev hvor få, men spesialiserte, arter kan leve
• korallbunnoverflate av dødt korallskjellett (karbonat etter døde organismer) i de indre deler av kolonien eller i overflaten i forbindelse med naturlige bruddflater i kolonien, med stor rikdom av andre arter som utnytter denne overflata
• de trange hulrommene inne i døde korallskjelletter som ofte utnyttes av pølseormer (Priapulida), sjøanemoner (Edwardsidae) eller diverse arter av andre (’kryptiske’) organismegrupper

Også innenfor trinn 2 døde steinkoraller finnes betydelig romlig variasjon i artssammensetning som følge av den tredimensjonale utformingen av skjellettbitene. For eksempel vil skjellettoverflate som er eksponert for frie vannmasser ha en helt annen lokal hydrodynamikk enn tilsvarende overflate inne i korallskjellettbitene, og dermed et helt annet predatortrykk fra større organismer. Her kan man typisk finne små rom (men større og mer eksponert enn inne i skjelettet til de enkelte korallpolyppene) med små skjøre kolonier som får stå i fred for relativt store krepsdyr (typisk Munidopsis serricornis).

All variasjonen som følger av den tredimensjonale strukturen til korallrev-bunnen kan beskrives gjennom angivelse av de enkelte organismenes livsmedium.

Det er mulig at også økoklinen bevegelsesenergi (BE) kan forklare noe av variasjonen i artssammensetning innenfor korallrev-bunn, men manglende kunnskap gjør at denne økoklinen foreløpig ikke er inkludert i beskrivelsessystemet for hovedtypen.

Korallrev (og dermed også korallrev-bunn) forekommer utenfor kysten i et avgrenset dybdeintervall, først og fremst knyttet til vannmassetypene [den regionale økoklinen vannmassetyper (MT)] Y2 kystvann og Y3 atlantisk vann. Korallrev finnes i alle marine økoregioner (MS) fra 1 Skagerrak til 4 Barentshavet.

Beskrivelsessystemet for korallrev-bunn inneholder foreløpig bare generelle tilstandsøkokliner (Fig. 3). I framtidige versjoner av NiN kan overbeskatning (OB) være aktuell som en hovedtypespesifikk variabel i beskrivelsessystemet.

Beskrivelsessystemet for korallrev-bunn omfatter bare objektgrupper uten direkte betydning for artsmangfoldet (Fig. 4).

Landformvariasjon

Landformvariasjon er ikke direkte relevant, verken for avgrensning av korallrev-bunn eller for å beskrive variasjon innenfor hovedtypen. Korallrev-bunn er et hovedelement i landskapsdel-hovedtypen korallrev, som med sin karakteristiske utforming også kunne vært sett på som en landformenhet.

Ingen dominanstyper blir beskrevet for denne hovedtypen.