5-5 Småkupert høyfjellslandskap

Småkupert høyfjellslandskap omfatter ås- og fjelltopplandskap på det norske fastlandet og i norsk arktis med relativt relieff mellom 50 og 200 m målt innen løpende ruter (naboskap) på 1 km², som hovedsakelig ligger over den klimatiske skoggrensa.

Også over den klimatiske skogggrensa finnes relativt store arealer dominert av rolige landformer med jevne overganger mellom toppunkter (åser) og flater/forsenkninger (Bilde 5). Småkupert høyfjellslandskap forekommer ofte i en relativt grovskalig mosaikk med slettelandskap [4] skog- og forfjellsvidde. Berggrunnsgeologien er en viktig styrende faktor for terrengvariasjonen; ikke bare bergartsslaget i seg sjøl, men også berggrunnens struktur er viktig. Ofte finnes småkupert høyfjellslandskap på platåer som brått går over i glasiale nedskjæringer i form av U-dal (EB–1) og botn (EB–6).

I arktis forekommer småkupert høyfjellslandskap helt ned til havets nivå, der typen kunne vært betegnet småkupert arktisk fjell-landskap.

Karakteristiske landskapsdeler i lavereliggende områder (først og fremst i lavalpin bioklimatisk sone) er elveløp, innsjø og våtmarksmassiv. Ras- og skredområder er ikke framtredende.

Viktige natursystem-hovedtyper er fjellhei og tundra, snøleie [den relative arealdekningen av disse to hovedtypene varierer langs den regionale økoklinen bioklimatisk seksjon (BH)], forvitringsblokkmark og oppfrysingsmark og oppfrysingstundra, til dels også nakent berg. Lokalt forekommer breer (snø og isdekt fastmark) og i tilknytning til disse breforland og snøavsmeltingsområde.

Breer med morener i breforlandet er karakteristisk for de høyestliggende utformingene av småkupert høyfjellslandskap. Ulike typer morenerygger [mange ulike landformenheter innenfor avsetningsformer knyttet til breer (AB), inkludert ende- og sidemorene (AB–1), drumlin og radiære morenerygger (AB–3), rogenmorene (AB–4) og esker (AB–6)] samt flyttblokk (AB–5) er vanlig. Ulike landformer knyttet til frostprosesser (FP), for eksempel forvitringsblokkmark (FP–1) og strukturmark (FP–3), er lokalt viktige. Fra nedre del av mellomalpin bioklimatisk sone og oppover er all jord ustabil og flytjordsvalk (ML–8) er en dominerende mikro-landform.