4-6 Høyfjellsvidde

Høyfjellsvidde omfatter slettelandskap over seterregionen, det vil si der størstedelen av arealet ligger over den klimatiske skoggrensa.

Typeeksemplet på norsk høyfjellsvidde er Øst-Hardangervidda (Bilde 4), som kjennetegnes ved avrundete landformer som gir landskapet et tydelig slettelandskapspreg over store områder. Ei høyfjellsvidde ligger hovedsakelig på snaufjellet over klimatisk skoggrense, men kan ha utløpere ned i nordboreal bioklimatisk sone, som for eksempel på Finnmarksvidda. For å tilhøre høyfjellsvidde skal mer enn 50 % av slettelandskapsarealenheten ligge over den klimatiske skoggrensa.

Karakteristiske landskapsdeler er elveløp og innsjø. Våtmarksmassiv (myr) kan dekke betydelige arealer i nedre del av lavalpin bioklimatrisk sone.

Fjellhei og tundra er den arealmessig viktigste natursystem-hovedtypen. Lokalt kan også åpen myrflate, flommyr, myrkant og myrskogsmark og snøleie dekke betydelige arealer. Breforland og snøavsmeltingsområde (og snø- og isdekt fastmark) forekommer også lokalt.  

Landformgruppa avsetningsformer knyttet til breer (AB), inkludert ende- og sidemorene (AB–1), drumlin og radiære morenerygger (AB–3), rogenmorene (AB–4) og esker (AB–6)], er stedvis viktige. Isbreer [landformgruppa breformer (BF)] og assosierte ferske morener finnes i tilknytning til noen av de høyestliggende forekomstene av høyfjellsvidde. Ulike landformer knyttet til frostprosesser (FP), for eksempel forvitringsblokkmark (FP–1) og strukturmark (FP–3) er lokalt viktige.