4 Slettelandskap
Hovedtypen slettelandskap omfatter sammenhengende arealer med mindre høydeforskjeller enn 50 meter innenfor en avstand på én kilometer. Hovedtypen inkluderer store flater på havbunnen og i kystområder, samt områder på land. I Norge finnes de største slettelandskapene på havbunnen, på sentrale deler av Hardangervidda og på Finnmarksvidda. Arealet av slettelandskap er mye mindre i Norge enn i de fleste andre land i verden. Norge er et fjelland og riktig flate sletter som dekker store arealer finnes nesten ikke hos oss. Hovedtypen slettelandskap inneholder seks grunntyper, tre i havet (dyphavsslette, kontinentalskråningsslette og kontinentalsokkelslette) og tre på land (lavlandslette, skog- og forfjellsvidde og høyfjellsvidde).
- Innhold
- Kort om hovedtypen
- Utfyllende karakteristikk
- Avgrensning mot andre hovedtyper
- Grunntypeinndelingen
- Drøfting av inndelingen i grunntyper
- Objektinnhold
- Landformvariasjon
Kort om hovedtypen
Slettelandskap omfatter sammenhengende arealer med relativt relieff mindre enn 50 m målt innen løpende ruter (naboskap) på 1 km2. Slettelandskap inkluderer store sedimentflater på havbunnen (over et spenn av dybder), flate kystområder og områder på land med lite relieff som resultat av jevn berggrunnstopografi eller store løsmasseforekomster.
Utfyllende karakteristikk
Slettelandskap dekker store arealer – på havbunnen, i lavlandet og på fjellet. Likevel er arealdekningen av slettelandskap vesentlig mindre i Norge enn i de fleste andre land, i Europa og i verden for øvrig. Norge er et fjelland som mangler store områder dekket av helt flate sletter. Innenfor den relativt vide grenseverdien på 50 m relativt relieff innenfor løpende ruter (naboskap) på 1 km2, finnes imidlertid også i Norge områder som kan karakterisers som slettelandskap. De største slettelandskapene innen området som dekkes av NiN finnes på havbunnen. Sentrale deler av Hardangervidda og Finnmarksvidda utgjør relativt store arealenheter av fastmarksdominert slettelandskap.
Bilde 3
Slettelandskap, skog- og forfjellsvidde illustrert med bilde fra Hemsedal, Buskerud.
Avgrensning mot andre hovedtyper
Følgende avgrensningskommentarer er relevant for denne hovedtypen:
- Avgrensningskommentar 2 – strandflaten (1) og slettelandskap (4)
- Avgrensningskommentar 5 – kontinentalskråningen (2) og slettelandskap (4)
- Avgrensningskommentar 6 – fjord- og dallandskap (3) mot slettelandskap (4) og ås- og fjelltopplandskap (5)
- Avgrensningskommentar 7 – slettelandskap (4) og ås- og fjelltopplandskap (5)
Grunntypeinndelingen
Slettelandskap deles i seks grunntyper (landskapstyper), tre marine og tre terrestriske:
Drøfting av inndelingen i grunntyper
Første delingskriterium for inndelingen av slettelandskap i grunntyper skiller mellom slettelandskap på havbunnen og slettelandskap på land. Den videre inndelingen av slettelandskap, både på havbunnen og på land, gjenspeiler plasseringen av slettelandskapet langs en vertikalgradient (se Tabell 2).
Bilde 1
Slettelandskap, lavlandsslette med overgang mot ås- og fjelltopplandskap, småkupert åslandskap. Romerikssletta i nordre Akershus er en svært grunn dalgang (for grunn til å høre til dal- og fjordlandskap) som er fylt av marine leiravsetninger og gjennomsatt av ravinedaler. Mange av ravinene er bakkeplanert og åkerbruk dominerer.
Objektinnhold
Relativ arealandel av ulike landskapsdel- og natursystem-typer (både hovedtyper og grunntyper) utgjør et generelt beskrivelsessystem for objektinnhold på landskapsnivået. Grunntypebeskrivelsene inneholder informasjon om karakteristisk objektinnhold.
Landformvariasjon
Forekomst og mengde av ulike landformenheter samt de to geomorfometriske variablene relativt relieff (TF–1) og terrenguro (TF–4) utgjør et generelt beskrivelsessystem for landformvariasjon på landskapsnivået (Fig. 1). Grunntypebeskrivelsene inneholder informasjon om karakteristiske landformer.
Bilde 2
Slettelandskap, lavlandsslette med kalkrygger i indre Oslofjord, på overgangen mot ås- og fjelltopplandskap [2] øy- og sundlandskap.