LD-3 Fjæresone-sjø

Fjæresone-sjø omfatter vannforekomster med vannflate i fjæresone-nivå, som er fysisk avgrenset fra havet og som regelmessig (ved flo), men ikke permanent, tilføres havvann. Fjæresone-sjø omfatter to grunntyper; poll som er skilt fra havet av en terskel ovenfor laveste fjærenivå og som har permanent utløp til (og innløp fra) havet, og littoralbasseng som er vannforekomster på fast fjell uten permanent utløp/innløp.

Fjæresone-sjøer finnes spredt langs norskekysten. De fleste vannforekomster som i dag tilfredsstiller definisjonen av fjæresone-sjø forblir fjæresone-sjø bare i en begrenset tidsperiode. Landheving (som fortsatt finner sted langs det meste av norskekysten; landet hever seg 0–4 mm årlig; se Artikkel 3: Fig. 1) fører først til dannelse av fjæresone-sjø ved at havbukter og saltvannsbasseng gradvis isoleres fra havet. Fortsatt landheving gjør at fjæresone-sjøen ender som innsjø når terskelen (mot havet utenfor) heves over fjæresonens øvre grense. Den forventete levetida til en fjæresone-sjø kan beregnes på grunnlag av landhevningshastigheten og tidevannsforskjellen på et gitt sted. Store deler av kysten utenfor Vestlandet og Nord-Norge har en landhevingshastighet under 1 mm pr. år  og enkelte steder, blant annet utenfor Lista (Farsund, Vest-Agder), er landhevingshastigheten såvidt under null. Fra Nordvestlandet og nordover er tidevannsforskjellen over 1 m. Når landhevingshastigheten er 1 mm pr. år og tidevannsforskjellen 1 m, varer en fjæresone-sjø i 1 000 år. Der landet ikke hever seg, er fjæresone-sjøene permanente. Økt havnivå, som kan bli resultatet dersom polisene fortsetter å smelte med økende hastighet, kan medføre at utviklingen reverseres, fra innsjø til fjæresone-sjø og fra fjæresone-sjø til hav. De fleste fjæresone-sjøer er små, det vil si under nedre størrelsesgrense for ordinære landskapsdel-arealenheter (10 000 m²).

En poll (fjæresone-sjø med permanent havforbindelse) har ofte brakt vann på grunn av tilsig av ferskvann innenfra (Bilde 1–3). Dypere poller kan ha bunnvann som sjelden eller aldri sirkulerer (forekomst av stagnerende saltvann i dypet og et vannsjikt av varierende tykkelse med redusert saltholdighet oppå); det vil si at de er meromiktiske (se Artikkel 6). Meromiktiske vannforekomster har oksygenfattig bunnvann og bunnsystemer som tilhører natursystem-hovedtypen permanent anoksisk saltvannsbunn og som blant annet karakteriseres ved anaerobe nedbrytningsprosesser og avgivelse av hydrogensulfidgass (H₂S).

Littoralbasseng tilføres havvann mer eller mindre regelmessig, men mangler utløp (Bilde 4) og kjennetegnees derfor av stagnerende vannmasser. I tørre og varme perioder kan stor fordampning føre til saltanriking [økoklinen marin salinitet (SA) trinn 6 saltanriket] og oppvarming av vannet. Littoralbasseng er derfor et svært spesielt levested for organismer.

Fjæresone-sjø er et nytt begrep, som omfatter poll og littoralbasseng. Begrepet poll brukes i overensstemelse med definisjonen til Johnsen et al. (2004). Slik begrepet poll er definert her, er det imidlertid snevrere enn poll som type i den marine kartleggingen (Anonym 2007). Der er ikke begrepet poll klart definert, men beskrevet som følger: ’Poller er marine bassenger/brakkvannsbassenger med innsnevret åpning og grunn terskel. Mindre fjorder, bukter og viker/våger med begrenset vannutskiftning på grunn av terskler eller lignende, havner ofte innenfor begrepet poll. Begrepene poll og fjord benyttes om hverandre, men poller har et tydelig markert basseng og trang åpning mot kystvannet utenfor.’ Begrepet littoralbasseng brukes som i Anonym (2007).

Følgende avgrensningskommentarer er relevant for denne hovedtypen:

• Avgrensningskommentar 1 – nedre størrelsesavgrensning av elveløp (1), innsjø (2) og andre landskapsdeler
• Avgrensningskommentar 2 – avgrensning av elveløp (1), innsjø (2), fjæresone-sjø (3), fjord (4), kil (5) og aktivt delta (7) mot land
• Avgrensningskommentar 4 – innsjø (2) og fjæresone-sjø (3)
• Avgrensningskommentar 5 – fjæresone-sjø (3) og fjord (4)

Beskrivelsessystem

Grunntypeinndelingen

Kort om grunntypeinndelingen

Fjæresone-sjø deles i 2 grunntyper på grunnlag av én økoklin (Fig. 1):

1. Vannsirkulasjon: vannutskifting (VS–C)

Valg av økokliner og trinn

Økoklinen vannsirkulasjon: vannutskifting (VS–C) skiller mellom de to grunntypene av fjæresone-sjø, [1] poll med veldefinert utløp og [2] littoralbasseng på fast fjell uten permanent utløp.

Drøfting av inndelingen i grunntyper

Inndelingen i to grunntyper er vist i Fig. 1.

Under forutsetning av at variasjon med hensyn til kornstørrelse (KO) i bunnsystemene fanges opp ved beskrivelse av relativ arealandel av natursystem-typer innenfor arealenheter av fjæresone-sjø, er én lokal basisøkoklin aktuell for utfyllende beskrivelse av arealenheter innenfor fjæresone-sjø (Fig. 2):

Vannsirkulasjon: sirkulasjonssystem (VS–B). De fleste fjæresone-sjøer er små, det vil si mindre enn nedre størrelsesgrense for ordinære landskapsdel-arealenheter (10 000 m²). De aller fleste små fjæresone-sjøene har årviss vannsirkulasjon [vannsirkulasjon: sirkulasjonssystem (VS–B) trinn B1 årviss [sirkulasjon]]. Større poller kan imidlertid være meromiktiske (ha et stagnerende vannlag på bunnen som ikke blander seg med resten av vannet; se Artikkel 6 for overblikk over sirkulasjonssystemer i innsjøer og relaterte vannforekomster). Meromiktiske fjæresone-sjøer utgjør vannsirkulasjon: sirkulasjonssystem (VS–B) trinn B3 uten sirkulasjon. Meromiktiske fjæresone-sjøer skiller seg fra andre fjæresone-sjøer ved forekomst av natursystem-hovedtypen permanent anoksisk saltvannsbunn (ett eksempel på en slik fjæresone-sjø, nær ved å være en fjord, er Framvaren (Lista, Vest-Agder), se Bilde 3.

De aller fleste fjæresone-sjøer er grunne. Derfor anses økoklinen dybderelatert lyssvekking i vann (DL), som er inkludert i beskrivelsessystemet for innsjø, ikke relevant for fjæresone-sjø.

Fjæresone-sjø forekommer spredt langs hele kysten og er knyttet til marine vannmassetyper (MT) trinn Y1 grunt fjordvann. Fjæresone-sjø finnes i alle marine økoregioner (MS) fra trinn 1 Skagerrak til trinn 4 Barentshavet. Omfanget av regional variasjon i artssammensetning innenfor fjæresone-sjø er uvisst.

Beskrivelsessystemet for fjæresone-sjø inneholder bare generelle tilstandsøkokliner (Fig. 3).

Relativ arealandel av ulike natursystem-grunntyper utgjør et generelt beskrivelsessystem for objektinnhold på landskapsdel-nivået. Forekomst av permanent anoksisk saltvannsbunn indikerer at en fjæresone-sjø mangler sirkulasjon [vannsirkulasjon: sirkulasjonssystem (VS–B) trinn B3 uten sirkulasjon]. De fleste fjæresone-sjøer er grunne, og afotisk saltvannsbunn (natursystem-hovedtypene fast afotisk saltvannsbunn, mellomfast afotisk saltvannsbunn og løs afotisk saltvannsbunn) mangler derfor vanligvis.

Beskrivelsessystemet for landformvariasjon (Fig. 4) i fjæresone-sjø inneholder bare de to geomorfometriske enkeltvariablene vannflateareal (VU–2) og dybde (VU–3), det vil si maksimaldybden. Disse to variablene tilsvarer variabler som benyttes ved størrelsesklassifisering av vannforekomster i Vannrammedirektivets typologi (se ’Landformvariasjon’ i beskrivelsen av innsjø). Størrelse er en viktig egenskap ved fjæresone-sjøen som visuelt landskapselement. Store fjæresone-sjøer kan være utformet som en fjord, og representerer overgangen mellom en fjord og en fjordsjø (en utforming innenfor hovedtypen innsjø).

Det er vanligvis liten variasjon i dybde (VU–3) innenfor fjæresone-sjø.