BS
Bioklimatiske soner
Bioklimatiske soner (BS) beskriver variasjon på land (og i ferskvann) relatert til varme. Alle organismer stiller krav til minstestemperatur for å overleve og for å reprodusere, og temperaturkravet varierer sterkt mellom arter. Alle arter har også en øvre toleransegrense for varme – blir det for varmt, stopper livsfunksjonene opp. Denne varmeøkoklinen er derfor på global basis en av de aller viktigste økoklinene, som forklarer arters utbredelse, breddegradsbestemt fordeling av klimasoner (tropisk, subtropisk, temperert, arktisk) og dominerende livsform (lauvtrær, bartrær, skogløse områder). Det er stor variasjon i temperatur innenfor Norge, men bare i den kjølige enden av den globale temperaturskalaen. Plassering langs økoklinen kan uttrykkes ved varmesum, sommertemperatur, årsmiddeltemperatur eller vekstsesongens lengde, det vil si som sum eller gjennomsnitt av temperaturen gjennom ett år eller en del av et år. Temperaturen avtar både fra sør til nord og fra lavt til høyt over havet, sjøl om temperaturen er utslagsgivende i begge tilfeller, er det en viktig forskjell. På Vestlandet kan man innenfor 10 km finne hele den variasjonsbredden i temperatur som finnes ved havnivå fra Sør-Norge til lengst nord på Svalbard! Det er vanligere å finne arter i en høydesone de egentlig ikke hører hjemme (som den er spredd til og der den kanskje klarer seg i en kortere periode) enn i feil breddegradssone (dit den bare kan komme ved å spres over store avstander). Dessuten forandrer lysforholdene (daglengden) seg fra sør til nord, men ikke med høyden. Bioklimatiske soner (BS) er, i tråd med fagtradisjonen, delt i to økoklinuttrykk (kategorier), ett for ’boreale og alpine områder’ (det vil si det meste av fastlandet) med sju soner og ett for ’arktiske områder’ (det vil si nord i Finnmark og Svalbard) med fem soner. De fem arktiske sonene er paralleller til de tre alpine sonene på fastlandet, men på grunn av at variasjonen i arktis først og fremst er en breddegradsvariasjon, er soneskillene klarere der.
